Arkitektnytt

Han mener arkitekter er servile og unnlater å fremme berettiget kritikk av angivelig ”farseaktige bedømmelser”, fordi de er så redde for å komme i oppdragsgiveres miskreditt når det gjelder nye, fete oppdrag. Først nå, når oppdragene ikke lenger står i kø, våger de å komme på banen, hevder han.

Røstvik skal ha honnør for aldri sviktende engasjement. Selv om jeg synes mye av kritikken både mot NAL og arkitektkollegaer er uberettiget, ser jeg likevel at han har enkelte gode poenger når det gjelder hvordan man forholder seg til konkurranseprogram.

Vi har dessverre opplevd en del tilfeller av at juryer ikke har forholdt seg til konkurranseprogrammet på en så forpliktende måte som de burde. Jeg tør likevel påstå at denne tendensen var langt hyppigere før anskaffelsesforskriften kom i 1997.

NAL er helt enig med forskriftens grunnprinsipper, der det fastlås at de oppsatte kriterier skal følges i bedømmelsen av utkastene. Ingen kriterier skal tilsidesettes, ingen nye kriterier skal tilføyes. Dette er avgjørende viktig for å sikre konkurransens seriøsitet og den forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet som forutsettes i lov om offentlige anskaffelser og som deltakerne har krav på.

Røstvik antar at dette problemet kan skyldes ”NALs manglende formaninger av juryen og dens arbeidsmetoder”, og kan nok ha noe rett i dette. Dette har vi allerede innsett, og NALs konkurransekomité har nylig besluttet å utarbeide en ”instruks” for de jurymedlemmer NAL oppnevner. Vi tror dette kan ha en positiv, oppdragende effekt, selv om NAL aldri vil være i posisjon til å ”instruere” hele juryen.

NALs sittende landsstyre har valgt å prioritere konkurransearbeidet høyt. Det er derfor vedtatt å tilføre konkurransesekretariatet en full ny stilling fra kommende årsskifte, hvilket vil innebære en mer enn doblet kapasitet på dette området. Vi har utfordret Arkitektbedriftene til å bidra til å finansiere denne satsingen. Vi har stor tro på at dette vil føre til at vi både kan involvere oss i enda flere konkurranser enn i dag, og at vi kan tilby tjenester i et langt større omfang enn vi i dag har mulighet til.

I tillegg har NAL innledet samarbeid med Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Statsbygg med sikte på å utvikle mer omforente spilleregler for arkitektkonkurranser, særlig hva angår de prosedyrer man bør benytte i forhold til oppdragstildeling etter at selve konkurransen er avholdt. Det er jo nettopp dette punktet kritikken av Munch-avgjørelsen dreier seg om, ikke om juryeringen og selve konkurranseavgjørelsen slik Røstvik synes å tro. Slike omforente regler vil være svært viktige dersom arkitektkonkurranser i fremtiden skal kunne bli et viktig innslag i den nye norske arkitekturpolitikken.

Min konklusjon: NAL ønsker å bidra til en profesjonalisering av norske arkitektkonkurranser og har ambisjoner om å bli en enda viktigere aktør på dette feltet enn vi er dag.