Arkitektnytt

NALs landsstyre og forrige president Nerseth gikk hardt ut i avisene med kritikk av kollegaer Frederik Torp, Didrik Hvoslef-Eide og Stein Halvorsen, fordi de hadde lagt frem en skisse til et Munch-museum på Tøyen. Det undergraver konkurransen i Bjørvika og det vinnende prosjektet Lambda, hevdes det. Når det har vært en konkurranse, plikter vi å forholde oss lojalt til resultatet. Vinneren skal bygges, sier de, ikke nødvendigvis fordi det er et flott prosjekt, men fordi det har vunnet en lovformelig utlyst konkurranse.

 

Dette gir grunn til å reflektere ikke bare over hva en arkitektkonkurranse egentlig er for noe, men også over hva vi, i et litt større perspektiv, som yrkesgruppe og organisasjon gjør for å ivareta arkitekturens, og arkitektens, anseelse og anvendelse i samfunnet.

 

En konkurranse lyses vanligvis ut av en aktør som ønsker bredt belyst den beste måten å planlegge og forme et bygg eller et område, innenfor rammen av et gitt program og innenfor et gitt område. Ethvert konkurranseprogram må bygges på klare premisser gitt av oppdragsgiver, inkludert forutsetninger om finansiering, tidsplan m.m. Når NAL yter bistand til slike konkurranser, ved å godkjenne og anbefale program og fungere som sekretariat, er det naturlig at NAL maner til lojalitet overfor juryens beslutning (som nesten alltid er enstemmig til slutt, uansett hvor stor uenighet det har vært underveis). Men juryens beslutning er alltid fattet innenfor en gitt og ofte omskiftelig kontekst.

 

Hva hvis premissene endres etterpå? Hva om det stilles alvorlige spørsmål ved om premissene var riktige, hensiktsmessige eller gode? Eller at programmet var stilt feil? Er det da virkelig slik at ingen arkitekt kan delta i belysning av andre måter å løse oppgaven på?

 

For noen år siden var det konkurranse om Deichmanske bibliotek m.m på Vestbanen, vunnet av OMA og Space Group. Men så ombestemte politikerne seg, de valgte en annen tomt, og det ble utlyst ny konkurranse om Deichmann i Bjørvika, utlyst med støtte av NAL. Hvorfor krevet ikke NAL, i lojalitet til resultatet i den opprinnelige konkurransen, at OMA/Space Groups bibliotek på Vestbanen skulle bygges? Hvordan kunne det bli ny konkurranse om Det Kongelige Teater i København, selv om Fehn hadde vunnet konkurransen med sin ’teaterfugl’ ved Kongens Nytorv? Hvorfor bygges ikke Stadsbiblioteket i Stockholm, eller Torget i Trondheim, i samsvar med konkurranseresultatet? Fordi premissene endres, fordi forståelsen av behovene modnes og endres. Det velges en ny tomt, et annerledes program, en ny kontekst for å løse oppgaven.

 

I 1962 var det stor nordisk konkurranse om hele Karl Johan kvartalet og det nye Norske Teater. Håkon Mjelva vant en av to førstepremier; han rev det meste av fasadene mot Karl Johan, og ville bygge tårn på 25 etasjer inne i kvartalet. I debatten gikk Oslo Arkitektforening ut mot prosjektet. Mjelva ble så sint over slik illojalitet at han meldte seg ut av vår forening. Er det noen som nå mener at OAF lojalt skulle ha støttet konkurranseresultatet og forlangt riving og høyhus?

 

Poenget her er at en hver arkitektkonkurranse er en oppdragsbestilt tidsbestemt og situasjonsbestemt belysning av en problemstilling. Den er ikke et diktat.

 

Etter at et flertall i Oslo bystyre i fjor vinter med et flertall forkastet prosjektet Lambda, og altså avviste konkurranseresultatet, har det vært åpen debatt om lokalisering. Var Bystyrets tidligere vedtak om konkurranse i Bjørvika virkelig det beste for museet, og for byen? Det kan man mene mye om, noen mener Lambda vil bli et bra museum, andre er uenige. Det er ikke poenget her. Men kan det være at konkurranseresultatet nettopp viste at her var det noen problemer man ikke hadde vært tilstrekkelig oppmerksomme på?

 

Konkurranseresultatet er altså forkastet, slik det ble det på Vestbanen. Debatten går. Arkitektene Torp/Hvoslef-Eide/Halvorsen har lagt frem en skisse som viser at dersom samme byggeprogram, med samme kvadratmeterpris, bygges på Tøyen vil man spare minimum 700 millioner, i hovedsak fordi et bygg i to etasjer gir en særdeles mye gunstigere brutto/netto-faktor enn et bygg på 14. Et slikt prisanslag er åpenbart av samfunnsmessig interesse. De har ikke tegnet ferdig arkitektur, de har ikke tatt seg til et oppdrag, men gitt an alternativ analyse til det sjokkerende slette bestillingsverket som OPAK/Metier har levert Byrådet.

 

Jeg vil tro at det nettopp er slik ansvarlige arkitekter må forholde seg: Bidra med romfysisk konkretisering av politiske og byplanmessige argumenter fremmet i det åpne offentlige rom. Kanskje premissene for konkurransen i Bjørvika var feil, eller unødig kostbare, eller byplanmessig ukloke? Kanskje debatt er en god ting, selv om den tar litt ekstra tid? Det trenger vi en konkret belysning av, gjennom å vise alternative måter å tenke på.

 

Når NAL sier at man må binde seg til masten, at man må følge det programmet som en gang ble utlyst, står arkitekter i fare for å oppfattes som enøyde og teknokratiske profesjonsforsvarere. Når samfunnet ønsker en åpen debatt om saken (og det er faktisk bestemt av Bystyret at det skal vi ha), virker det svært lite tillitvekkende for vår profesjon om våre fremste tillitsmenn dømmer kolleger for illojalitet fordi de gir konkrete innspill til denne debatten.

 

**

 

Til syvende og sist handler dette om hvorvidt det bare er arkitekter som skal mene noe om arkitektur. Skal man ikke kunne mene noe om en jurybeslutning, eller er den pr. definisjon korrekt, fordi det satt arkitekter i juryen? Er definisjonen på god arkitektur at noe er tegnet av en arkitekt? Det virker slik når den tidligere presidenten kritiserer Arbeiderpartiets leder i Oslo for overhodet å mene noe om Lambda (som hun på spørsmål i et avisintervju syntes ikke var spesielt vakkert). Politikere skal visst holde seg for gode til å mene noe om arkitektur, det skal de overlate til arkitektene, det er de som har greie på den slags.

 

Man må klype seg i armen. Her har mange gjennom tiår aksjonert for at politikernes fremste redskap i byggesaker, Plan- og bygningsloven, skal forutsette at politikerne utøver et skjønn. De skal ikke bare sjekke om prosjektet har riktig mål og vekt, er rasjonelt og funksjonelt og tilfredsstiller allehånde lover og regler, men om de ser seg tjent med kvaliteten i prosjektet, om det gir et tilskudd til bymiljøet, om det er i samsvar med historiske føringer på stedet, om de tror det vil gi økt trivsel for folk. Vi ønsker faktisk et politisk miljø som er engasjert, som mener noe og vil noe. Og det er en av arkitekturens viktigste forutsetninger for å kunne lykkes at den oppfordrer til, og tåler, å vurderes på den åpne arenaen. Les debattene i avisene, om hva folk tenker og mener – og alltid har tenkt og ment - om mye av den nye

arkitekturen. Er vår holdning virkelig at dette har de ikke noe med å mene noe om?

 

Det er mulig det er greit at en profesjonsorganisasjon bare har syn for profesjonens snevre interesser. Da blir vi som arkitekter, rettmessig nok, oppfattet som rene spesialister. Men da må vi slutte å undres over at vi stadig oftere mister rollen som generalister i de viktige byggesakene, som noen som forventes å kunne se på tvers av profesjonene, søke helheter og sammenhenger. Da har vi ikke noe å by på i diskusjonen om arkitekturpolitikk, fordi vi åpenbart mener at god arkitekturpolitikk er til enhver tid å gjøre som arkitektene sier. Da melder vi oss ut av samfunnsdebatten, fordi vi klamrer oss til de ukrenkelige konkurransene og fordi vi ikke vil at andre skal mene noe om kvaliteten på det vi gjør. Det minner ubehagelig om det gamle presteskapet som mislikte at menigheten skulle lære å lese, for da kunne de kikke dem i teksten. Det er mulig det er risikabelt å oppfordre folk, de ufaglærte, til å mene noe om hva vi gjør. Men det er mye mer risikabelt å la være.

 

Vi bør som, som profesjon og som organisasjon, være særdeles takknemlige for at vi fremdeles har kollegaer som, av ren faglig idealisme og uten betaling, bruker sin fagkunnskap og tid til å konkretisere en argumentasjon i det offentlige rom. Her bør nok NAL stoppe opp litt, skifte fottøy og gå på tenkeloftet