Arkitektnytt

Forskning ble tema i diskusjonen her i spaltene mellom Stavanger-professor Harald N. Røstvik og NAL-president Gisle Løkken om klimakrisa. Selve disputten skal jeg holde meg unna, men utsagnet om akademias – og spesielt forskernes – rolle, ansvar og angivelige privilegerte posisjon, bør ikke få stå uimotsagt. Når det blant annet står at de først og fremst burde hjelpe NAL med å påvirke de politiske strukturene, tyder det kanskje på en litt uklar forståelse for forskningens funksjon i samfunnet?

Det vil i alle fall være problematisk å bistå med å få skikk på omgivelsene. Hovedsakelig fordi arkitektprofesjonens retningsvalg i vår markedsstyrte verden virker høyst uklart. Hvis det for eksempel er for å «gjennomføre» NALs nye hovedanliggende degrowth, måtte nok en stakkars arkitektforsker bruke mye tid pluss bistand fra mange fagområder bare for å finne fram til brukbare problemstillinger – eller hypoteser, som det ofte het før.

Som kjent forgår det forskning både innen høgere utdanning – i vårt tilfelle stort sett arkitektskolene – og på instituttene. Dessuten påstår noen i privat og halv-offentlig virksomhet at de driver med det. 

Instituttene er temmelig hardhendt styrt av oppdrag – omtrent som vanlige arkitektkontor, og kunnskapsproduksjonen påvirkes for det meste av ekstern bestilling og betaling. Skolene driver uten særlig direkte innblanding fra andre enn myndighetene – som jo tar regninga. I tillegg til utdanning har de to oppgaver: Forskning og formidling. At de kunne gjort mer på formidlingsområdet er det ikke vanskelig å bli enige om, men kritikken her av forskningen er udokumentert og virker mest som synsing. 

Det er godt mulig at akademia er for lite interessert i praksis, men det motsatte er også uten tvil tilfelle. (Når så du for eksempel sist en privatpraktiserende arkitekt på en disputas?)

De fleste er enige om at akademisk forsking skal være fri og kritisk – ikke først og fremst oppdragsbunden og instrumentell, helst ha relevante forskningsspørsmål og etterprøvbare konklusjoner. Det er dessuten tradisjon for at innhold og innretning – hva det forskes på og hvordan – i hovedsak styres av aktørene selv, altså av institusjoner, lærere og stipendiater. 

Forskere – og særlig studenter i PhD-utdanning – kan av flere grunner normalt bare ta for seg en flik av virkeligheten. Når det gjelder nytten av slik innsats, virker dessverre praktiserende arkitekter ofte som FrP-ere: De ønsker seg enkle svar på kompliserte spørsmål. 

Likevel kan forskningen bidra, men å endre samfunnsstrukturene krever litt egeninnsats. Om det er nyttig kunnskap NAL er ute etter, er det fritt fram å støtte mer målretta FoU-prosjekter. 

I Sverige opprettet SAR (Sveriges Arkitekters Riksförbund) for noen 10-år siden stiftelsen ARKUS. Etter omorganisering av både forskningsråd og arkitektorganisasjoner går aktivitetene nå dessverre på sparebluss, men selve tiltaket som skulle bedrive praksisretta forsking er interessant og lærerikt. En rekke prosjekter og rapporter har sett dagens lys som resultatet av dette offentlige og private spleiselaget.

Mange kan nok ønske seg hjelp til både å komme ut av klimakrisa og bedre på oppdragsvolum og bunnlinje. Det å henge ut en gruppe medlemmer for ikke å bidra med nyttig viten, virker imidlertid lite musikalsk – for å si det pent.

I stedet for å bruke tid på kritikk på personnivå burde en i NAL sette seg bedre inn i hvordan denne delen av verden er skrudd sammen, og innrette seg mer strategisk – dersom en er ute etter formålstjenlig og mer profesjonsvennlig forskning.