Debatt
Mur? Gjerde? Barriere?
Marit Justine Haugen, sivilarkitekt ,Haugen Zohar Arkitekter
15. februar 2006
Kommentar til innlegg av Øystein Grønning, Arkitektnytt 01/06
Fra min barndomslandsby i Israel, som ligger 7 km vest for Tul Karem på Vestbredden, ser jeg en mur. Selve muren er ca. 6 km lang, men fortsetter videre mot både nord og sør som et høyt gjerde. Muren følger den «grønne linje», våpenhvilelinjen som ble avtalt etter den første israelsk-arabiske krigen i 1948, og skiller Israel fra de okkuperte palestinske områdene.
Muren skiller meg på den ene siden og «de» på den andre.
Det er ofte jeg ønsker meg opp på muren. Opp for å møte «de andre». Mine naboer. Opp for å se Samarias storslåtte landskap, opp for å snakke om filmen til Hany Abu-Assad, opp for å snakke om boliglånet, krepsefisket og freden som aldri kommer.
Det finnes «the other side». Jeg er en av dem, og jeg er langt fra å være kolonist.
Omtalt som sikkerhetsgjerdet blant israelere, separasjonsbarrieren/mur i vestlig media, og apartheidmuren blant palestinerne, vil denne etter endt konstruksjon være 700 km lang. (740 km inkludert Ariel, Qedomim og Maale Edumim ved Jerusalem.)
170 km av traseen befinner seg på den «grønne linje» mellom Israel og den okkuperte Vestbredden. 48 km av barrieren vil være utført i betong. Resten vil være et 652 km langt stålgjerde. 239 km er allerede bygget (28 km mur, 211 km stålgjerde). 157 km er under konstruksjon (17 km mur, 140 km stålgjerde)
.
344 km av barrieren er ennå ikke bygget, og deler av traseen er fortsatt under diskusjon (3 km mur, 341 km stålgjerde). 432 km2, som utgjør 7,8 prosent av Vestbredden, er fanget mellom barrieren og den «grønne linje».
Oppføringen av sikkerhetsbarrieren ble påbegynt som et resultat av flere års gjentatte voldshandlinger og selvmordsbomber mot sivilbefolkningen i Israel. Tanken om en barriere er berettiget, både som verktøy for å forhindre angrep og som et middel for et formålstjenlig skille mellom israelere og palestinere. Hensikten med «gjerdet» er først og fremst å beskytte den israelske sivilbefolkningen, ikke å annektere mer land slik Grønning hevder. Enhver stat har sin rett og plikt til å beskytte sine innbyggere innenfor trygge grenser.
Der er ingen tvil om at barrierens trasé har skapt store humanitære lidelser blant den palestinske befolkningen på Vestbredden, og Israel kan ikke overse palestinernes rettigheter for å dekke sitt eget sikkerhetsbehov. Den manglende planleggingen av traseens gjennomgang, nær, i og omkring Jerusalem, har skapt en uutholdelig hverdag for mange og krenker palestinernes selvbestemmelsesrett både individuelt og som nasjon.
Høyesterett i Israel besluttet for et år siden å endre 40 km av traseen, nordvest for Jerusalem. Dette er en beslutning som også kan danne presedens for omstridte trasévalg andre steder på Vestbredden.
Israels statsminister Sharon uttalte i fjor at den endrede virkeligheten i landet og regionen krever en forandring, en forandring som arbeider mot en to-stats løsning basert på «veikart for fred».
Gjentatte meningsmålinger blant den israelske befolkning viser bred støtte til en utvidet retrett fra Vestbredden.
Kompromissløs håndtering av ulovlige bosetter-utposter på Vestbredden og nylig tilbaketrekking av 8000 jødiske, israelske statsborgere fra Gaza, tyder på det motsatte av ønsket om å annektere mer land fra palestinerne.
Dagens situasjon krever presise formuleringer hvis ønsket er å oppklare.
Å la det regne svovel over tastaturet er ikke hensiktsmessig, ei heller å ta i bruk den samme terminologien som går igjen hos de ekstreme ytterfløyene. Når formuleringer som «hensikten er å annektere enda mer av Palestina» og «i hvert fall inntil Israel lykkes i å utradere palestinsk befolkning og bosetting fullstendig» ytres av en ekstern rådgiver for det palestinske planleggingsdirektoratet, er utsiktene til en forhandlet løsning fjernere enn det jeg har turt å håpe på.
Muren skiller meg på den ene siden og «de» på den andre.
Det er ofte jeg ønsker meg opp på muren. Opp for å møte «de andre». Mine naboer. Opp for å se Samarias storslåtte landskap, opp for å snakke om filmen til Hany Abu-Assad, opp for å snakke om boliglånet, krepsefisket og freden som aldri kommer.
Det finnes «the other side». Jeg er en av dem, og jeg er langt fra å være kolonist.
Omtalt som sikkerhetsgjerdet blant israelere, separasjonsbarrieren/mur i vestlig media, og apartheidmuren blant palestinerne, vil denne etter endt konstruksjon være 700 km lang. (740 km inkludert Ariel, Qedomim og Maale Edumim ved Jerusalem.)
170 km av traseen befinner seg på den «grønne linje» mellom Israel og den okkuperte Vestbredden. 48 km av barrieren vil være utført i betong. Resten vil være et 652 km langt stålgjerde. 239 km er allerede bygget (28 km mur, 211 km stålgjerde). 157 km er under konstruksjon (17 km mur, 140 km stålgjerde)
.
344 km av barrieren er ennå ikke bygget, og deler av traseen er fortsatt under diskusjon (3 km mur, 341 km stålgjerde). 432 km2, som utgjør 7,8 prosent av Vestbredden, er fanget mellom barrieren og den «grønne linje».
Oppføringen av sikkerhetsbarrieren ble påbegynt som et resultat av flere års gjentatte voldshandlinger og selvmordsbomber mot sivilbefolkningen i Israel. Tanken om en barriere er berettiget, både som verktøy for å forhindre angrep og som et middel for et formålstjenlig skille mellom israelere og palestinere. Hensikten med «gjerdet» er først og fremst å beskytte den israelske sivilbefolkningen, ikke å annektere mer land slik Grønning hevder. Enhver stat har sin rett og plikt til å beskytte sine innbyggere innenfor trygge grenser.
Der er ingen tvil om at barrierens trasé har skapt store humanitære lidelser blant den palestinske befolkningen på Vestbredden, og Israel kan ikke overse palestinernes rettigheter for å dekke sitt eget sikkerhetsbehov. Den manglende planleggingen av traseens gjennomgang, nær, i og omkring Jerusalem, har skapt en uutholdelig hverdag for mange og krenker palestinernes selvbestemmelsesrett både individuelt og som nasjon.
Høyesterett i Israel besluttet for et år siden å endre 40 km av traseen, nordvest for Jerusalem. Dette er en beslutning som også kan danne presedens for omstridte trasévalg andre steder på Vestbredden.
Israels statsminister Sharon uttalte i fjor at den endrede virkeligheten i landet og regionen krever en forandring, en forandring som arbeider mot en to-stats løsning basert på «veikart for fred».
Gjentatte meningsmålinger blant den israelske befolkning viser bred støtte til en utvidet retrett fra Vestbredden.
Kompromissløs håndtering av ulovlige bosetter-utposter på Vestbredden og nylig tilbaketrekking av 8000 jødiske, israelske statsborgere fra Gaza, tyder på det motsatte av ønsket om å annektere mer land fra palestinerne.
Dagens situasjon krever presise formuleringer hvis ønsket er å oppklare.
Å la det regne svovel over tastaturet er ikke hensiktsmessig, ei heller å ta i bruk den samme terminologien som går igjen hos de ekstreme ytterfløyene. Når formuleringer som «hensikten er å annektere enda mer av Palestina» og «i hvert fall inntil Israel lykkes i å utradere palestinsk befolkning og bosetting fullstendig» ytres av en ekstern rådgiver for det palestinske planleggingsdirektoratet, er utsiktene til en forhandlet løsning fjernere enn det jeg har turt å håpe på.