Arkitektnytt

Jeg ser en parallell til operaen, som kom fra en bortgjemt tilværelse i et kontorhus til en suksessfull posisjon i Bjørvika. Selve konkurranseutkastets plassering i sentrumsdelen mener jeg juryens formann ga en god begrunnelse for.

I en diskusjon blant NALs gamle ble jeg sterkt kritisert for dette syn, og jeg har behov for å utdype mitt synspunkt. Munch-museets plassering i dag har for så vidt kort avstand til sentrum med t-banen, men er usynlig i bybildet. Det blir hevdet at alle museene på Tøyen har et stort besøkstall, cirka 550 000 i året. Det er i stor grad et nasjonalt publikum, med arrangerte besøk av blant annet skoleklasser til Naturhistorisk museum.

De siste museer har en perfekt situasjon på Tøyen, men jeg mener at Munch-museet har en mer internasjonal betydning, og derfor er av en annen karakter. Det er klart at spesielt interesserte utlendinger finner frem til Munch-museet i dag, men et nytt museum i Bjørvika ville, i likhet med operaen, kunne skape et spesielt interessepunkt med genererende kraft. Det er viktig at Munch kommer frem i lyset, men like viktig er Munch for Bjørvika. For skal dette bli et senter som sosialt fungerer best mulig, er det påkrevet å få mange tiltrekkende funksjoner hit. Av den grunn burde også vikingskipene flyttes hit, hvis det lar seg gjennomføre.

Nå har Munch-museets direktør Stein Olav Henrichsen kommet med en vektig kronikk i denne sammenheng, om flytting av museet og ikke minst om arealbehovet. Spesielt er hans punkt fire i redegjørelsen av vesentlig betydning: at man har plass til å motta store internasjonale utstillinger, som ellers aldri kommer til Norge. Det er viktig å peke på at Munch vel er det eneste bytteobjekt vi har i en slik sammenheng. Arealet i Herreros forslag må derfor opprettholdes. At forslaget fra plan- og bygningsetaten er redusert i lengderetningen, burde derfor kunne kompenseres med større dybde (øst–vest). Bygningen blir derved mer retningsløs, og dets origoposisjon i byrommet forsterkes. Om nødvendig kan deler av volumet stå ute i vannet. Høyden på Herreros forslag er viktig i denne plansammenheng.

Må man likevel redusere arealet, blir spørsmålet om Stenersen-samlingen aktuell. De som har lest Stenersens bok «Nærbilde av et geni», ser det interessante ved å kombinere disse to samlinger. Hvis dette ikke kan løses, kunne jo det gamle Munch-museet være aktuelt for Stenersen-samlingen.
Riksantikvarens forslag er uten mål og mening. Hans sektortenkning må ikke ødelegge museets betydning og den urbane sammenheng i dette nye senteret av Oslo. Han har fått sitt historiske vannspeil, slik sjøen en gang var, og får en sikt til Akershus som forårsaker et unødig stort brudd i den foreslåtte bebyggelse. Nå må Riksantikvaren akseptere at samtidshistorien også er av betydning for fremtiden.

Diskusjonen blant de gamle NAL-arkitektene berørte også de mange etasjer i Herreros’ prosjekt. Lar det seg kombinere med kontinuiteten i Munchs kunst? Det kommer jo helt an på hvordan det kan utføres. Det finnes utallige eksempler på gode løsninger på flere etasjemuseer, fra Frank Lloyd Wrights Guggenheim og Taniguchis MOMA i New York til Zumthors Kunsthaus i Bregenz, det siste med nydelige rom, som ville være i Munchs ånd. Det som kanskje er mest relevant i denne forbindelse, er Piano og Rogers Pompidou-senter i Paris, hvor man via rulletrapper på utsiden av bygningen kommer til de forskjellige utstillingsrom.

Når rulletrappene i Herreros museum ligger på vestsiden av bygningen, vil det bli en fin ferd med utsikt over sjøen og byen.

Som husmann i Norden hadde Norge ingen utpreget urban tradisjon, og derfor ingen plattform å stå på da sentraliseringsprosessen trengte seg frem. Så vi er ikke bortskjemte med gode bymiljøer. La oss håpe at Bjørvika ikke forstyrres av ødeleggende kompromisser.