Arkitektnytt

Jeg tror ikke Sven Erik Svendsen er en gammel grinebiter. Tvert imot tror jeg han ønsker seg et NAL som er en interesseorganisasjon for en kompetent profesjon med samfunnsansvar. Dette målet har vi til felles. Vi er imidlertid uenige om hvilken vei NAL bør gå for å nå dette målet.

Arkitektenes rammevilkår er ikke upåvirket av samfunnet for øvrig. Ny kunnskap om miljøkrise, internasjonale forpliktelser, behov for bærekraftig byggeri, endrede krav til bygningsmessig ytelse, og ikke minst et nytt folkelig engasjement om vårt fag, forutsetter at vi tilegner oss ny kunnskap, og tilpasser oss endrede forutsetninger.

Finanskrisen har også påvirket NAL. Den pressede økonomien har medført at vi, i likhet med mange, må vurdere hvor mulige innsparinger kan gjøres. Vi ser at utgiftene for lokalene i Josefines gate 32/34 er uforholdsmessig høye, og langt høyere enn det man ville funnet akseptabelt i statlige etater eller i private bedrifter. En problemstilling vi må ta stilling til er om vi skal vi foreta de store investeringene med oppgradering og vedlikehold som vi er tvunget til – i et bygg som også i fremtiden vil være meget kostbart å drifte – eller skal vi flytte til mer kostnadseffektive lokaler.

En samlet vurdering av NALs lokaler ut ifra økonomiske og praktiske årsaker, samt et ønske om å være mer synlig i bybildet også for andre enn faggruppen, har gjort det naturlig å vurdere alternative løsninger.

Vi kan, som Svendsen ønsker, la NAL fortsette sin virksomhet som før – "i laugs form" – selv om NAL forlengst har mistet sin reelle betydning som laug.

Vi kan late som om arkitektur ikke står på den politiske agendaen, og la sjansen gå fra oss til å bli en viktig samtalepartner og premissleverandør for når de lange linjene for landets arkitekturpolitikk skal realiseres.

Vi kan late som om vi ikke ser og hører den økende arkitekturinteressen fra publikum (folk flest), og overlate til andre å presentere konkurranseresultater og føre diskusjon omkring aktuelle prosjekter.

Vi kan fortsette å bruke mye tid og ressurser på enkeltmedlemmers spesielle behov, og la være å utvikle NAL til en organisasjon med reell innflytelse, i saker som angår hele standen.

Vi kan, som Svendsen ønsker, overse de fysiske og økonomiske utfordringene knyttet til dagens lokalisering, bite tennene sammen og holde ut i Josefines gate.
Vi kan, kort sagt, fortsette som før.

Vi tror imidlertid at det er uklokt å ikke anerkjenne at endrede premisser bør innebære en justering av kursen. Vi mener at NAL må ha mot til å se etter nye løsninger når de gamle ikke lenger fungerer etter hensikten. Derfor har landsstyret tatt initiativ til en åpen debatt i organisasjonen om temaet et nytt Arkitektenes hus; ”Arkitekturens hus”.