Debatt

Minnemonument: Hvorfor konkurranse?

Magdalena Eckersberg 1. august 2012

Det forberedes en internasjonal (arkitekt?)konkurranse om et nasjonalt minnemonument over alle ofrene for terrorhandlingene 22. juli i fjor.

Steilneset minnested i Vardø. Foto: Peter Zumthor
Steilneset minnested i Vardø. Foto: Peter Zumthor

Med tanke på hvor ressurskrevende slike konkurranser blir – og ofte med kontroversielle resultater i forhold til folkeopinionen – er jeg og mange med meg skeptiske til konkurranseutlysing i denne sammenhengen. Hvorfor ikke gjøre det enklere og satse på et vakkert, verdig og informativt monument som man kan gå inn i året rundt, og som kan berøre mennesker fra inn- og utland i lang, lang tid framover?

 

Et slikt monument finnes allerede. Steilneset minnested i Vardø har de essensielle kvalitetene. Det ble ferdigstilt i fjor og er allerede en internasjonal attraksjon. Steilneset eller Heksemonumentet er skapt av kunstner Louise Bourgeois og arkitekt Peter Zumthor til ære for de 91 menneskene som ble anklaget, dømt og henrettet for trolldom og hekseri på 1600-tallet. De var ofre for samfunnets intoleranse og fordommer og ble henrettet på dette stedet ved havet. Det er 400 år siden, men monumentet minner oss om forfølgelse og overgrep også i vår egen tid.

 

I Vardø er kunstverket utformet som en langstrakt linje bestående av fiskehjell-stillas under et smalt rom med tregulv, dekket av lerret – med en bokstavelig talt flammende paviljong som dramatisk avslutning. Lerretsveggene har 91 små vinduer som bølger sakte med stoffet i vinden, og gir oss kontakt med naturen utenfor. Lyspærer med synlige glødetråder henger foran hvert vindu. De lyser døgnet rundt, liksom gassflammene i paviljongen. Mellom vinduene henger en kort tekst om hvert enkelt offer, i lettleselig typografi. Det hele blir en trist, men samtidig oppbyggelig kunst- og arkitekturopplevelse, med smertefull forankring i historien.

 

Som grunnkonsept tror jeg at denne installasjonen, med enkel justering av form og innhold, kunne bli et fremragende minnesmerke over alle de menneskene som ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya. Lokaliseringsmulighetene er legio, men plassering i Oslo fjordby ville kanskje være det mest naturlige.

 

Louise Bourgeois døde i 2010, men Peter Zumthor og hans medarbeidere ville sikkert med glede og i samråd med norske arkitekter, påta seg et slikt oppdrag for Norge.