Arkitektnytt

Seminaret «Kunsten å skrive om arkitektur – Debatt om arkitekturjournalistikken», som fant sted i Litteraturhuset i Oslo 7. februar, gjennomført med økonomisk støtte fra Norsk kulturråd og stiftelsen Fritt Ord, fylte den store Wergeland-salen til siste plass og bekreftet det vi hadde håpet på da vi tok initiativet til arrangementet: Allmennheten er interessert i formidling av – og meningsutveksling om – arkitekturspørsmål; profesjonen ønsker å kommunisere med folk, og seg imellom, om fagets kunstneriske og samfunnsmessige problemstillinger.

Møtet hadde fokus på fagpressen og massemediene, hensikten var å belyse ulike formidlingsformer og granske ordskiftenes kvaliteter.

Som det sto i Litteraturhusets programhefte: «Hvilke skrivemåter preger vår tids arkitekturjournalistikk? Blir sosiale og kulturelle aspekter ivaretatt, eller domineres tekstene av snevre stygt/pent-meninger? Glemmer man at arkitektur er den høyeste form for brukskunst?»
Mikkelsens tendensiøse omtale av foredragsholderne og deres innfallsvinkler, og hans neglisjering av den påfølgende debatten, kolliderer front mot front med de begeistrede tilbakemeldinger vi mottok etter seminaret.

Litteraturhusets engasjerte ledelse oppsummerte at tiltaket gir mersmak, derfor var det forbausende å lese Mikkelsens spådom om Arkitektnytts «antatt kjølig-journalistiske dekning» og hans tolkning av begivenheten som «et babelsk pratesirkus».

Å bli karakterisert som «den gamle aksjonist», velger jeg derimot å oppfatte som en honnør. Det jeg reagerer på med forskrekkelse er som sagt Ingvar Mikkelsens flåsete beskrivelse av de syv foredragene og hans suverene forbigåelse av det aktivt deltakende publikum.

Hvorfor han mislikte den «pluralistiske forestillingen» så sterkt, og fant det nødvendig å lufte sin insinuerende fordomsfullhet i Arkitektnytts spalter, er jeg fortsatt ikke i stand til å begripe.