MEN MADE! AS USUAL
Jeg registrerer at programkomiteen for Arkitekturdagen har tolket MAN bokstavelig som mann, ved å engasjere kun mannlige foredragsholdere. President Kjersti Nerseths 10 min. unntatt. Det kan se ut som en tilfeldighet. Men samtidig ser vi at arkitektskolen i Trondheim feirer sitt 100-årsjubileum med to konferansedager, der henholdsvis to av elleve (i nettutgaven økt til tre), og én av ni er kvinnelige forelesere. Den sistnevnte sågar med temaet estetikk. Så søtt. Man kjenner seg hensatt til de glade femtiåra, før nyfeminister begynte å stille spørsmål ved tingenes naturlighet.
Må vi ta det hele om igjen fra 70-åra? At det er en demokratisk rettighet at kvinners stemmer kommer til orde. Uansett om de tenker annerledes eller likt med sine mannlige kolleger. Hvis det ikke betyr noen forskjell om det står en mann eller kvinne på talerstolen, hvorfor er det i så fall ikke en overvekt av kvinner i programmet? Tilfeldig? Neppe. Som diskursen om språk og makt har klarlagt: Det er ikke tilfeldig at det er «man» som også kan betegne menneske på engelsk. Er programkomiteene strukturblinde? Det er noen seiglivede strukturer som lever i oss og omkring oss, som sørger for at forskjeller betyr rangordning når det gjelder kjønn. Dette må tydeligvis påpekes igjen og igjen for hver nye generasjon. Samtidig som hver nye generasjon må føre sin egen kamp for like rettigheter og likt verd. Likestilling er ferskvare!
Hva mener dagens unge kvinnelige arkitekter? Synes de det er greit å overlate den ideologiske debatten om arkitektutdanning, bygging og planlegging hovedsakelig til mennene? Ønsker de ikke selv å være med og legge premisser for hvordan vi tenker og taler om kompetanse og vår felles framtid på prestisjetunge konferanser? Er det greit at kvinners innsats i faget fortsatt usynliggjøres?
Vi nærmer oss NALs hundreårsjubileum til neste år. Ved 75-årsjubileet i 1986 fikk NAL overlevert en installasjon: En dobbelsølje, to sølvknapper forbundet med en lenke, på mørk fløyel i glass og ramme. Det var en symbolsk Rammeplan for de neste 25 år, med tekst: «Med NAL for likestilling og likeverd innen år 2011: Tegn for livet!» (Se Arkitektnytt n. 15 1986).
President Meinich skrev i sitt takkebrev etter festlighetene at gaven var på plass i styrets møterom. Og videre: «For NALs styre vil den bidra til hukommelse av din utfordring – og stimulere til at det blir gjort noe med den! 25 år går fort – vi har ikke lang tid på oss før vi står ved neste korsvei!»
Nå er vi snart ved korsveien, og jeg lurer på om det ble gjort noe med saken i alle disse årene. At kvinneandelen i NAL og blant studentene har økt betraktelig, er en kjensgjerning, men er det nok til å oppheve maktforhold og rangordning?
En god begynnelse kan være at de programkomiteer som er i funksjon for de ulike arrangementer til hundreårsjubileet, kommer i hu at MNAL ikke betyr Mannlige Norske Arkitekters Landsforbund. Mannskvoteringen bør i alle fall ikke omfatte mer enn 60 prosent av de synlige aktører.