Arkitektnytt

Sven Erik Svendsen er arkitekt og tidligere professor på NTNU og professor II på AHO

 

Avisa Klassekampen har i det siste satt et kritisk lys på profesjonsutdanningene generelt, og i Aftenposten 17. februar i kronikken «Flere mastere? Skrekk og gru» skriver sykepleiestudent Cathrine Krøger innsiktsfullt og underholdene fra studiet sitt. Kritikken går på at profesjonsutdanningene er lite tilpasset virkeligheten, de sliter med krav fra et stadig økende antall mandariner i systemet om å gjøre studiene mer «vitenskapsbasert» og dessuten har innføringen av mastergraden ført til at mye tid går bort på akademisk staffasje. Selv om ikke arkitektutdanninga figurerer i diskusjonen, kan være grunn til å se på om mastergradstilpasninger her har ført til særlige forbedringer.

 

De fleste arkitektskoler jeg vet om skifter med jevne mellomrom organisatorisk tilknytning og struktur, navn og status, titler og grader, studieopplegg og karaktersystem, mens grunnutdanninga fortsetter omtrent som før. Det er interessant å merke seg at da en i Trondheim gikk fra Arkitektavdeling til Fakultet for arkitektur, akkurat som Osloskolen ble en arkitekturhøgskole, skjedde det lite, mens det selvsagt burde være forskjell på en skole der en blir arkitekt og en institusjon hvor en studerer arkitektur. Det kan virke som om slike endringer nesten bare slår ut i utforming av nye brevark pluss større administrasjoner. I virkeligheten tar utviklinga mot et gradstilpasset opplegg i alle fall tid og ressurser bort fra viktigere ting, som yrkesdelen av utdanninga.

 

Samfunnsmessig er ikke titler og grader helt uten betydning og de brukes selvsagt i markedsføring. En gjennomgang av noen tilfeldige arkitektkontorers hjemmesider demonstrerer et stort tilfang av tilført akademisk kompetanse: arkitekter og sivilarkitekter med og uten MNAL, Master, MA, MArch, MSc(Arch), BArch, CandArch, DipArch, DipIng(Arch) og så videre. Hvordan dette tittelvirvaret oppfattes av samfunn og oppdragsgivere kan en bare spekulere på. Det kan imidlertid neppe tjene en bransje som i sin tid ikke maktet å få til en tittelbeskyttelse.

 

Når det gjelder utdanningen som fører til alle disse gradene er den temmelig lik de fleste steder, både ute og hjemme. Det gjelder særlig studiodelen med prosjektrettete øvinger og ikke nødvendigvis det som kalles aspektfag, for eksempel historie, teori og teknologi. Yrkesrettete kurs er, i alle fall tidsmessig, den viktigste delen av studiet og beskrives med mål, innhold og metode. Paradoksalt nok er kravet til selve diplomen, eller mesterstykket, temmelig generelt formulert. Dette er noe som også gjenspeiles i den store variasjonen i oppgavevalg og kvalitet på diplomarbeidene samt i presentasjonene. Og dermed kunnskapsnivå og ferdighetsgrad.
 

Fraværet av både en premiss for hva som er en tilpasset og relevant utdanning og mer systematiske og komparative evalueringer, gjør det imidlertid umulig å besvare spørsmålet: har kvaliteten på utdanninga økt etter innføringen av mastergraden?  
  
Det er ingen stor hemmelighet at det som foregår verbalt innen vårt fag oppfattes av andre som dunkelt og stammepreget. Når et relativt teori-, begreps- og metodefattig fagområde i tillegg koples til økt internasjonalisering, medfører det at prosjektbeskrivelser, samt gjennomgåelser, seminarer, instituttmøter, mer og mer foregår på et slags «pomorengelsk», noe som verken bidrar til økt meningsinnhold eller klarhet.

 

Profesjonsutøvelse hviler mer på tidligere praksis enn på forskning, mens teori og forskning nødvendigvis må ha praksis som utgangspunkt. Mens all utdanning selvsagt er fundert på kunnskap, er det som foregår på universitetsnivå per definisjon forskningsbasert. I arkitektfaget ligger det store uutnyttete muligheter og utfordringer for kreative samspill mellom praksis, forskning og utdanning. Foreløpig lever forskningen i stor grad dessverre sitt eget liv de fleste steder, relativt uavhengig av det som foregår på de praksisrettete studiokursene.

 

Dermed er det ikke sagt at det ikke pågår interessant forskning på arkitektskolene. Koblingen til grunnundervisninga er imidlertid svak, og hoveddelen av den kan neppe sies å være forskningsbasert. Mye av forskninga som foregår på skolene er av ulike grunner knyttet til doktorgradsutdanningen, og den kunne bli mer relevant dersom en hadde praksis som viktigste rettesnor. En arkitektskole er en blanding av en yrkesskole og et akademi. For å bli akseptert som en naturlig del av et universitetssystem, må forbindelsene mellom forskning, doktorgradsutdanning og grunnutdanning styrkes.

 

Det blir hevdet at profesjonenes fortrinn og muligheter i framtida ligger i erfaringsbasert viten. Det er den kompetanse som ligger i «taus kunnskap», eller den som bare kan erverves og overføres via praksis som vil gjøre at vi overlever. I Klassekampen 10. mars skriver Bjørn Vassnes («Framtidens profesjoner») at den kunnskapen som er tilegnet gjennom trening er vanskelig å definere og at den ikke uten videre kan overføres til datasystemer. Den er helt avgjørende for hvordan en tolker nyanser og tvetydige signaler fra omverden, og hvordan en improviserer i ikke-formaliserte situasjoner. Det er altså ikke bare teori og datakraft, omorganiseringer og effektivisering vi må basere framtida på.

 

Det Krøger, som egentlig er litteraturviter og skribent, skriver i Aftenposten om sykepleieutdanninga er interessant. Hun hevder at utdanninga innen en virksomhet som i utgangspunktet er av praktisk art nå presses inn i en akademisk tvangstrøye for å tilfredsstille mastergradskravene. Det fører til at en etter flere års studier obligatorisk har mye generell helsefaglig kunnskap, men det er helt tilfeldig om man er i stand til sette en sprøyte riktig.                                   

 

Spørsmålet er om den samme mastergradsstyrte utviklinga også vil prege arkitektskolene framover?