Arkitektnytt

Hva er urbanitet og byliv? NTNUs campusprosjekt har en forståelse for disse begrepene vi som byplanleggere ikke gjenkjenner. Målene til NTNU er å være «urban, åpen og inviterende, dele funksjoner med byen, og ha bymessige egenskaper»

Urban kan forstås som bymessig, slik NTNU selv sier. Elgeseter bydel har bymessig bebyggelse, som er at bygningene avgrenser tydelige gater, torg og parker. Parker er en del av den urbane infrastrukturen for å skape grønne lunger. Men slik NTNU ser ut til å forstå begrepet, er en etablert bypark lite urban - en hindring, mens et bygg midt i parken er mer urbant. For NTNU er derfor Høyskoleparken/ Vestskråningen en potensiell byggetomt, til tross for politikere i Trondheim sine minst fem vedtak fra 2016-18 om å unngå dette.

I Planprogrammet for samlet campus/konsekvensutredning kan vi lese at det å bygge i parken gir bedre måloppnåelse for kriteriet «urban», enn det å ikke bygge i parken: «Utbygging i dette området skaper en åpenhet mellom eksisterende campus og bystrukturen», og «at måloppnåelsen for byen og NTNU, med tettere forbindelse mellom byen og campus, er større enn de negative konsekvensene ved at grøntareal reduseres».

Utredningen sier at «… Byliv skapes av at det bygges tilstrekkelig volum …». Og konkluderer med at «koblingen mellom nivåene (Hestehagen og Gløshaugen) styrkes mest ved å bygge i parken, og at det har større positive konsekvenser for byliv (enn parken uten bygg)». Og om Vestskråningens landskapsverdi; « … verdien (av området) begrenses av at dette ligger helt i sør, der rommet løses opp».

Utredninger er ment å være søken etter kunnskap for å klargjøre virkninger, men kan her ses som forsvar for egne valg. Vurderinger og argumenter i konsekvensutredningen virker mangelfulle og villedende, og har nok gitt feilaktige konklusjoner.

Vestskråningen i parken er et av de mest verdsatte byrommene rundt Midtbyen. For oss som kjenner Gløshaugen og parken rundt svært godt, og som i tillegg er byplanleggere av profesjon, virker det som dette ikke er vektlagt i utredningen. Utsikt mot sør med best tenkelig solinnslipp formuleres som at rommet løser seg opp. Parken kalles barriere som reduserer urbane sammenhenger (faktisk avstand er 150 meter), og et arboret med 20 tresorter gis verken kultur- eller naturverdi.

Kommunikasjon handler om overføring av virkelighet, men utredningene her oppleves langt fra vår virkelighet. De framstår faktabasert og metodisk, men har utelatt alle illustrasjoner som kan dokumentere konklusjonene. Og det ligger stor påvirkningskraft i hva en utelater eller legger i et vedlegg. Dette er arkitekter og byplanleggere kjent med, og i denne saken er det påpekt av fagpersoner over flere år gjennom innspill i flere høringsperioder.

Det kan stilles spørsmål om dokumenter som er utarbeidet i campusprosjektet innehar nødvendig objektivitet når det gjelder lovpålagte krav, og om illustrasjoner tilslører virkeligheten. Vi mener at NTNU sin egen måloppnåelse og egne vinninger er godt belyst, og vektet tyngre enn tap for miljø og samfunn, som underkommuniseres. At hele Høyskoleparken, inkludert Vestskråningen, ligger i Riksantikvarens NB!-register for kulturmiljø og landskap av nasjonal verdi, er ikke nevnt. NTNU´s egne 3D-illustrasjoner og sol/skygge-diagram som avslører konsekvensene for parken verken omtales eller vises i hoveddokument. Som fagpersoner skulle vi ønske at de statlige foretakene, inkludert Statsbygg, gjorde forbilledlig arbeid som vi kunne lære av og bli inspirert av. Det er dessverre ikke vår opplevelse her, og vi skulle gjerne sett at flere enn oss gjorde en kritisk granskning.

Politikerne er den besluttende myndighet i utbyggingssaker. Den mest tankevekkende siden av eventuelle uriktige vurderinger eller villedende illustrasjoner, er at politikere ikke får se hvordan en utbygging i Høyskoleparken vil påvirke det åpne grønne landskapsrommet med innhold og opplevelser. Da er de kanskje heller ikke godt nok kjent med de fatale virkningene av vedtaket, når de fastsetter planprogram og prinsipplan for samlet campus i Trondheim i april 2019.

Odd Håkon Byberg, arkitekt og byplanlegger

Silje Wendelborg Fremo, arkitekt og byplanlegger

Innlegget er en revidert utgave av innlegget som sto på trykk i Arkitektnytt nr. 3.