Arkitektnytt

Forrige semester fikk jeg omsider tatt studentene med til Gulu i Norduganda for å gjøre en planleggingsoppgave et sted utenfor Gulu by som hittil har vært en kombinasjon av veikryssbutikker og leir for internt fordreven. De lokale myndighetene hadde bestemt seg for å oppgradere det til ”Town Board” som jeg tror best kan oversettes med vårt gamle begrep ”ladested”, om noen husker hva det var. For å transformere et slikt sted fra en mer eller mindre amorf samling hytter til en liten by, trengs en plan for utviklingen og det arbeidet studentene med i fire grupper. De kom med fire svært forskjellige løsninger som alle etter min mening var gyldige svar på den utfordringen opgaven bød på. Forslagene representerte med andre ord verdifulle innspill til distriktets egen planlegging.

Slik så distriktsadministrasjonen det også. Nå vil de gjerne at vi skal ta for oss et annet tilsvarende sted kommende semester. Distriktsformannen, Chairman LC5, Norbert Mao, en potensert fylkesordfører altså, skriver i den største kampalaavisen hver uke, temaet i går var leirene og menneskene der nå som det er vedtatt at leirene skal avvikles. Man satser på at ”Herrens Motstandshær”, LRA, ikke skal klare å ta seg tilbake fra urskogen i Kongo og terrorisere folket i West Nile, Acholi, Langi og Teso igjen. Folk føler seg sviktet av regjeringen og hjelpeorganisasjonene, skriver Mao, så ihvertfall Gulu District kommer til å gjøre hva de kan med de magre ressursene som står til rådighet for å komme i gang. En av tingene de vil gjøre, er å etablere småbyer som satellitter til Gulu med utgangspunkt i noen av leirene. I partnerskap med Makerere universitet, arkitektavdelingen, har vi allerede planlagt Opit, sier han, det neste vil bli Awach. Han tar litt hardt i, det gjenstår mye planlegging i Opit, men det er et uttrykk for at de lokale myndighetene er opptatt av å få begynt gjenoppbygging og restaurering av et samfunn som er ødelagt både materielt og åndelig. Dessuten er både den private og den offentlige fattigdommen dypere enn noen kan forestille seg som ikke har sett det.

Kulturen er i høy grad stedbundet, knyttet til landskap og vegetasjon der flere generasjoner enn folk har tall på, har levet, bygget, dyrket jorden og fortalt historier og sunget sanger. Landskapet er endret når de kommer tilbake, en hel generasjon har vokst opp i leirene og kjenner ikke historiene og sangene, i mange tilfelle er det bare dansen som har overlevet på et vis.

Det er en gjenreisingsoppgave mange ganger større enn den vi selv sto overfor i 1945. Etter 5 års gjenreising i Finnmark, begynte folk forresten å flytte sørover. Noe lignende kommer ikke til å skje i Acholi. Tvert imot, den store konflikten mange er redd for er den mellom innflyttende ”søringer” som har penger og ”nordinger” som trenger jorden de er en del av for å gjenreise et verdig liv og en materiell og åndelig kultur som går utenpå svært mye av det jeg ellers vet om.

Med slike ting i hodet er det ikke lett å bli særlig engasjert hverken av turistveier, eneboliger hvor det kunne vært spilt inn en James Bond film eller scenografi. Det har liksom så lite med virkeligheten å gjøre, en virkelighet mennesker jeg bryr meg om slåss med hver eneste dag. Så om jeg virker som en sur gamling som heller malurt i begrene og dreper gleden over alt det fine som gjøres i fedrelandet, får det heller stå sin prøve, men jeg kan godt koste på meg å si unnskyld!

Kampala, 22.4.2009

Cato N. Lund