Lønnsomhet og bebyggbarhet
Presidenten har et i og for seg betimelig innlegg i Arkitektnytt 01/11. La meg med en gang få presisere at jeg er blant dem som mener vi bør kjempe for konkurranseinstitusjonen. Men, jeg er samtidig kritisk til måten vi selv, altså NAL, definerer begrepet «arkitektur». Og dermed, selvsagt, hva en arkitektkonkurranse skal/kan gi svar på.
Jeg tør henvise til et par setninger i Nerseths innlegg som en kortfattet begrunnelse:
«Statsbygg hevder at arkitektene må akseptere at konkurransene endres slik at rangeringen i større grad vektlegger firmaenes egnethet, og i mindre grad arkitektonisk kvalitet. Krav til lønnsomhet og prosjektenes byggbarhet er argumenter som brukes.»
Den første setningen gjelder selve byggeprosessen. Helt fra konkurransen utlyses, og ikke minst intrikat, i løpet av byggeprosessen, skjer det alltid uforutsette endringer. Ofte ganske store. I kampen som da gjerne oppstår mellom ulike interesser, er arkitektfirmaets «egnethet» særdeles viktig for å berge prosjektets arkitektoniske kvaliteter. Problemet er at her er det lett å synonymisere egnethet ensidig med dokumenterbar erfaring. Det vil i sin tur fungere som bremse på unge arkitekter, ikke sjelden dermed også på nytenkning. Men på den andre siden er det ofte hasardiøst å satse på helt unge krefter uten solid praktisk erfaring.
Derfor mener jeg at man verken kan avvise kravet om «firmaenes egnethet». For så vidt heller ikke godta det. NAL bør ta denne utfordringen og drøfte kriteriene. Det holder ikke å avvise kravet om egnethet som motsetning til «arkitektonisk kvalitet». For et firmas egnethet er nødvendigvis en viktig forutsetning for et godt sluttresultat. Ikke minst arkitektonisk.
Den andre setningen reiser spørsmål om hva arkitektonisk kvalitet er. Slik Kjersti Nerseth uttrykker seg, virker det som «lønnsomhet og byggbarhet» står i motsetning til arkitektonisk kvalitet. Etter mitt skjønn er det to kriterier som, sammen med forhold som funksjonalitet og estetikk, er fundamentale for å bedømme et byggs arkitektoniske kvalitet. Uten at jeg vil gå så langt som Odd Brochmann i sin tid og mene at «alt dyrt er stygt» (i Tiden, stilen og vi).
Slik jeg, årgang NTH 1959, opplever dagens situasjon, er arkitekturbegrepet i altfor stor grad blitt redusert til bygningsestetikk alene.
Dette er altså ikke skrevet som et motinnlegg. Men som en oppfordring til å gå i dybden på spørsmålet om hva hensikten med en arkitektkonkurranse bør være, inkludert en diskusjon av kriteriene for «arkitektonisk kvalitet». De omfatter blant annet også «lønnsomhet og byggbarhet».