Arkitektnytt

På ulike måter har mange arkitekter gjennom årene markert seg i samfunnsdebatten nettopp gjennom lokalforeningene. Det gjelder saker som angår vårt eget fagområde, men engasjementet har også omfattet deltagelse i kulturarrangementer og aksjoner som favner videre. I forbindelse med BAF’s jubileum ser vi tydelig spor av bredt samfunnsengasjement. Som arrangører av ulike konferanser og seminarer har mange av foreningene utført et imponerende arbeid. En skal heller ikke se bort fra verdien av de utallige lokale, sosiale arrangementer som har hatt som mål å sveise kolleger, også konkurrenter, sammen i et godt faglig fellesskap. Dette har bygget tilhørighet og gruppeidentitet som en tidligere tilla betydning. Jeg kjenner historien fra mer enn 40 års deltagelse i min egen lokalforening (TeAF). Og jeg vet også at det alltid har vært en forholdsvis liten kjerne som har påtatt seg oppgaver. Imidlertid synes jeg å se «mørke skyer» i egen forening når det gjelder engasjement. Dette til tross for medlemsvekst. Jeg tror det ikke er det eneste stedet i landet.

Samtidig dukker spørsmålet om desentralisert virksomhet på ny opp i vårt forbund. Ja, at NAL faktisk er avhengig av større lokalt engasjement for å kunne fungere etter målsettingen: «Lokalforeningene skal få en viktigere rolle lokalt og på et riksomfattende nivå.»

Dette skjer altså samtidig med at det synes å være en avtagende interesse for slik innsats. At ikke alle kolleger er «foreningsmennesker», har jeg forståelse for, men at det skal være så mange «fristikkere» i et stadig voksende forbund, bør bekymre. Det virker som om svært mange som bare betaler for bokstavene MNAL, er glade for landsstyrets innsats for arkitektenes beste og det lokale styret som ble skranglet sammen med et skrik. Men ut over dette, er engasjementet null. På spørsmål oppdager du at mange knapt leser tidsskriftene våre. Å skulle mene noe offentlig, får man overlate til pensjonister og kanskje noen offentlig ansatte. Man balanserer på skarpe egger når det gjelder å sikre seg oppdrag, og en meningsfylt gjennomgang og konstruktiv kritikk av planlegging og byggevirksomhet medfører bråk og uvennskap. Til nød samler «stjernearkitektene» tilhørere. Oppsplittingen i de ulike interesseorganisasjoner har også svekket fellesskapet.

Hva er årsaken? Var fellesskapet viktigere for de tidligere generasjoner? Og hva kan så være en konstruktiv vei å gå?

Jeg mener at representantskapet, eventuelt forsterket, bør sammenkalles for å drøfte den lokale engasjementsproblematikken før strategitiltak settes i verk. Så bør representantskapets medlemmer honoreres for sitt tidsforbruk. Lokalforeningene bør få dekket lønn til en sekretær i deltidsstilling slik at lokalt engasjement kan være en kontinuerlig virksomhet. Landsstyret bør engasjere seg systematisk mer lokalt og eventuelt støtte direkte opp om lokalt viktige saker. «Stjernedyrkelsen» bør dempes til fordel for kvalitet i bredden. Forbundet bør iverksette arbeid med å bygge gruppeidentitet og systematisk PR-virksomhet.
Dette vil koste, men profesjonalitet krever innsats