Arkitektnytt

NLA Hordaland har nettopp avholdt NLAs fagdag 2020 med glans. All ære til de som ikke gir opp, men virkelig gjennomfører og leverer så det holder i disse koronatider. 

Temaet var parkliv, og det hele startet opp med et innlegg om «parkpolitikk». Det ble holdt av presidenten, som reserve for vårt nye æresmedlem, Ola Bettum. Rainer Stange snakket innlevende, men mer om trender i landskapsarkitekturen enn reell parkpolitikk. 

Samtidig tenker jeg at han er i godt selskap med de fleste landskapsarkitekter. For det som ble presentert, representerer kanskje hva de fleste landskapsarkitekter tenker og mener er parkpolitikk?

Det er ikke overraskende. Da er det ikke rart at vi mangler en parkpolitikk, for det er relativt få i standen som jobber bevisst med parkpolitikk. Og de sliterne som er der ute og jobber for saken, blir sjelden trukket frem. Det blir bare påpekt at: Hvor ble det av parksjefen? 

Mer enn parksjefen 

Jeg er helt enig, jeg savner parksjefen, men også mye mer enn det.  

Da må en forstå at brede, grønne branngater med store trær er brannpolitikk og ikke parkpolitikk, men at de i dag inngår i en grønnstruktur. Eller at by-skoger ble innkjøpt for å sikre byggematerialer ved eventuelle bybranner, og er senere blitt bymarker. I dag er forvaltningen av disse arealene gått over til å være parkpolitikk. Klimaendringene gir klimapolitikk, noe som konkret bidrar til fokus på flomveger og mulighetsrom for styrket grønnstruktur som en del av parkpolitikken. I dag styres utformingen av våre byer og steder i stor grad av transportpolitikken. Retningen for transportpolitikken, med tilhørende romslige økonomi, gir både muligheter og setter begrensninger for parkpolitikken. 

Skal en snakke om forhistorien og forbildene, så kan de være Frederick Law Olmsted, Ebeneser Howard, Marius Røhne og Rolf Hofmo. De hadde visjoner, og fikk dem gjennomført. De var strateger. Eller de gamle bygartnere og parksjefer rundt om i landet, som har fått sikret bymarker og badestrender. Eller Jon Løype, som sørget for at arealene langs Nitelva i Lillestrøm ble regulert, sikret og avsatt til et sammenhengende grøntdrag, på samme måte som forbildet Theodor Wirth fikk etablert Minneapolis grønne belte. Eller Erling Romstad, som hadde som mål at alle på Lillehammer skulle kunne ta på seg ski eller joggesko ved inngangsdøra. 

De hadde en langsiktig utholdenhet. De holdt på og holdt på, og de lyktes. Til slutt fikk de bevilget penger til at arealene ble sikret og innkjøpt, for så å hyre inn en konsulent til å lage en plan, og så endelig til bygging og fremtidig drift og vedlikehold. Dette er arbeidet som ligger bak og må utføres, før det blir et prosjekt på den prosjekterende landskapsarkitektens bord.

Må løftes  

Da nytter det ikke kun å være på det operasjonelle prosjekteringsnivået – når politikken er knesatt – eller tilsette en landskapsfaglig medarbeider i NLAs sekretariat for profilering mot offentlig sektor og konkurranser, hvor underpunktene i det alt vesentlige dreier seg om konkurranser. Jfr. NLAs rammebudsjett, strategi og handlingsplan for 2021, pkt. b).

Parkpolitikk starter på et overordnet nivå. Det er en taktisk, strategisk handling, både administrativt og politisk. Det er der det starter, fra FNs bærekraftsmål og inn i stortingsmeldinger og nasjonale sektorplaner. 

Påvirkerrollen 

Det er fag og påvirkerrollen i skjønn forening. På kommunenivå er parkpolitikk å jobbe for å få parker og grøntområder inn i kommuneplanens arealdel med planbestemmelser, og ikke minst i samfunnsdelen med de riktige satsingsområder, mål og delmål. Det er strategiske mål som viser veien mot en ny by eller kommune, om det er vern av natur, blågrønn faktor, minstekrav i arealnorm, hierarki i lekeplasser, åpning av bekker, tilgang til marka, sammenhengende blågrønn struktur, byens plasser og torg, bytrær etc. Denne parkpolitikken må forankres på overordna nivå i regionale planer og strategier for samordna areal- og transportutvikling, slik at vi både påvirker framtidens transportløsninger og legger de gode premissene for utvikling av grønne, bærekraftige byer og steder.

På Institutt for landskapsarkitektur har vi undervist i dette i 15 år. Dessverre er det slik at kommende landskapsarkitekter gjør som standen der ute. De velger parkpolitikk vekk. Der har vi nok lykkes bedre med landskapsingeniørene.

Skjønt, det stemmer ikke helt, for det er faktisk mange som jobber med parkpolitikk, i vid forstand. De blir bare så sjelden trukket fram. Er det noe jeg virkelig skulle ønske meg, som tidligere bygartner og parksjef, hvor jobben var å drive park- og landskapspolitikk, så er det at NLA bestemmer seg for kjøre en bevisstgjøringskampanje, slik NAL gjorde for noen år siden med sin «Arkitekter i det offentlige», som også ble en god serie i Arkitektnytt. Målet må være å få landskapsarkitekter, og våre søskenfag arkitekter og landskapsingeniører, inn i disse påvirkerstillingene i statsforvaltning, på distrikts- og regionsnivå og i kommunal sektor.

Tore Edvard Bergaust 
Instituttleder ved Institutt for landskapsarkitektur, NMBU