Lettbent historikk
Arkitekt Jan Carlsen har et innlegg om regjeringskvartalet og vulgærfunksjonalismen i «Morgenbladet» 3. februar, kommentert 10. februar av professor, sivilarkitekt MNAL Bengt Espen Knutsen. Han påpeker blant annet at Carlsen «gjennom sitt fravær som utøvende arkitekt synes å ha beveget seg inn i en ubegripelig teoretisk verden.»
Jeg er enig med Knutsen, for Carlsens teorier bygger på en i beste fall mangelfull analyse av de siste seksti års arkitekturhistorie. Analysen må ikke bli stående uimotsagt, og jeg beklager det om jeg derfor i det følgende må være litt elementær og overforklarende. Mangt er riktignok velkjent for min generasjon, som også Carlsen tilhører. Men kanskje ikke for de yngre?
For det første postulerer Carlsen begrepet «etterkrigstidens vulgærmodernisme». Men etterkrigstiden rommet som kjent flere arkitektoniske strømninger, og vulgaritet er knapt noe dekkende uttrykk for de viktigste av dem.
Således dannet arkitekt og professor Knut Knutsens stillfarende arkitektur skole for mange arkitekter. Ifølge professor Christian Norberg-Schulz virket Knutsens program «meget inspirerende i den desillusjonerte etterkrigstiden, fordi det ga noe å tro på uten at en behøvde å vende tilbake til romantikken.»
En annen betydelig skikkelse, professor Arne Korsmo, inspirerte andre etterkrigsarkitekter; noen av dem i den fremadstormende gruppen PAGON, som fremla inspirerende presentasjoner av modernismens muligheter; blant annet i «Byggekunst». En annen Korsmo-elev var professor Sverre Fehn, som Carlsen riktignok nevner, men uten å sette Fehn inn i en historisk sammenheng; han forenet både Korsmo- og Knutsen-skolen, og var derfor en samlende skikkelse.
Carlsen nevner «tre tiår med brutalisme i byutvikling og arkitektur» regnet fra 1950-tallet. Igjen en altfor generell karakteristikk på en tid som preges av ulike retninger og mye verdifull arkitektur; såpass viktig at danske arkitekter tok seg tid til å reise til Norge for å se den. Riktignok kan 1950-tallets arkitektur ofte være noe skjematisk og preget av etterkrigstidens nyreisingsbehov, men utover på 1960-tallet markerte nye strømninger seg, og her er brutalismen bare en av flere. Vel så viktig var strukturalismen, som la vekt på fleksible byggesystemer. Mulighet for brukermedvirkning er her et stikkord.
Carlsen nevner heller ikke det at arkitekt Erling Viksjø kan sies å videreføre arkitekt Ove Bangs robuste arkitektur, ikke uten en kraftig, «norsk» karakter. Dessuten realiserer Viksjø i regjeringskvartalet Le Corbusiers tanker om en bystruktur med høyhus i det grønne.
Når det gjelder postmodernismen, har Carlsen gode poenger. Men en diskusjon om den hører knapt hjemme i sammenheng med regjeringskvartalet.
Om arkitekter er så konsensusvillige, slik Carlsen hevder, det er jeg ikke så sikker på. En sak er at man vegrer seg for å opptre ukollegialt utad; en annen at arkitektur og konkrete byggverk likevel ofte diskuteres på arkitektkontorene. Det er i hvert fall min erfaring, ut fra mange års praktisk virke og kontakt med kolleger.
Endelig roser Carlsen «paradigmeskiftet» fra midten av 1990-tallet. Men hvorfor denne arkitekturen partout skal erstatte den solide kvalitetsarkitekturen Viksjø har formet i regjeringskvartalet, det har jeg ingen forståelse for.