Arkitektnytt

Den dystre bakgrunn er blant annet klimakrisen. Vår levemåte i årene fremover vil bli satt på prøve. Ressursene minker, varer fra den tredje verden vil falle dyrere. Finanskrisen er kanskje bare et forbigående tegn på at verden har gått av hengslene. Men det er all grunn til å spørre seg om hvorledes arkitekturen vil preges.

Arkitektur må ha en underliggende filosofi om den ikke skal dele døgnfluens skjebne. Om enn gudløse lå «den hellige overbevisning» til grunn for mang en pioners arbeid. Frank Lloyd Wright, Le Corbusier og Mies van der Rohe gikk arkitektonisk i hver sin retning. Den felles grunntanke var Viollet-le-Ducs arbeid fra midten av 1800-tallet, med kravet om sannhet i materialer og konstruksjon. Som den «nye tids» fortropper delte de troen på at nettopp deres arkitektur skulle gi menneskene selverkjennelse og innhold i livet. Et tegn av mange på modernismens optimisme.

Industrialismen ville gi det klasseløse samfunn, og det ble både illustrert, planlagt og bygget.

Bildet er nå erstattet av postindustrielle drømmer om den arbeidsfrie overflod og den individuelle utfoldelse. «Samfunnet eksisterer ikke,» sa Margareth Thatcher. I grunnen hadde hun rett, for en verden uten oversikt over hvor verdier skapes og hvor de forbrukes, er ikke noe samfunn. Solidariteten forsvinner. Det er på tide å se fremtiden i øynene før neste bølge av velstand blinder.

Er dette det paradigmeskifte som vil sette sitt preg på arkitekturen? Slik som jeg oppfatter Per A. Nordby, er svaret avgjort ja: «Den sibylliske forutsigelse» lover ikke godt for den som tror at fremtidens arkitektur fortsatt kan uttrykke den glatte velstand. Jeg våger å ta Frank Gehry og Zaha Hadid som eksempler på dette formspråket fordi de ikke er likegyldige formgivere. Deres svungne former, som forbildene i den dynamiske verden de er hentet fra, antyder i sin vektløse eksklusivitet en fremtid med uanede muligheter for mobilitet og individuell frihet. Er dette holdbart?

I den internasjonale debatt fremhever røster det dilemmaet arkitekturen er i som kunstart. I land uten trykkefrihet, uten kunstnerisk frihet, passerer arkitekturen «tollfritt» over grensen. Og ikke bare det, jo mer undertrykkende landet er, jo friere står arkitekten til å gi despotiet uttrykk for makt og «modernitet». Et moralsk forfall fra modernistene av et yrke som innenfor sitt eget fag dyrker sin etikk, men flytter inn i, og beskyttes, av byggherrenes tenkemåte og ambisjoner. Når hvert nytt prosjekt tar sikte på å overgå, ja nærmest ta livet av det forrige, stilles spørsmål ved den grunnleggende filosofi.

Og arkitektene selv, hvor ligger deres interesse? På UIA-kongressen i Barcelona møtte 6–7000 tilskuere opp for å høre Zaha Hadid, 300 for å orientere seg om den tredje verdens arkitektur. Samtidig forflytter makten seg. I Kina, India og andre utviklingsland utvikles en arkitektur mer i pakt med deres oppfatning av modernismen. Behovet for, og evnen til å vise identitet, øker. I boken «The Post-American world» legger Fared Zakara nesten forbausende stor vekt på dette. Med informasjonssamfunnets ustanselige behov for nyheter, følger fristelsen til å velge det oppsiktsvekkende. Med «vår» verdens tenkesett kan det kanskje røyne på å akseptere estetikken. Men smak er fellesnevner i en gruppe, ifølge Kant.

Den samme Fared Zakara er ikke så pessimistisk på vegne av den vestlige verdens fremtid. Han mener Vesten i kraft av tradisjon og tenkemåte har en evne til å fornye seg. Kan arkitekturens fornyelse skje nettopp på bakgrunn av den lærepenge finanskrisen har gitt?

Så er det da dystre profetier om klimakrisens følger. Verden vil splittes og fragmenteres, faser med velstand/fattigdom urettferdig fordelt mellom rettferdige og urettferdige. Men arkitektur er et optimistisk, byggende yrke som vil møte fremtiden med både det lettvinte, det pragmatiske og det sannhetssøkende. Verden er mangfoldig, sannheten er mangfoldig, og menneskenes evne til nyskapning er mangfoldig. På sitt beste vil den skape symboler på at tiden kan vinnes. Det ligger et lønnlig håp om at en finner tilbake til modernistenes sannhetssøken.

Om nå klimakrisens damoklessverd henger i en tynn tråd, så faller det over tid.