Debatt
Leserbrev til ettertanke
Sven Erik Svendsen
22. januar 2007
To leserbrev som NAL burde ta på alvor, fra Harald Røstvik og Cornelis Horn Evensen, bekrefter på mange måter egne oppfatninger av de holdningene som i stor grad preger standen – heri opptatt Landsstyre og Konkurransekomité. Innleggene – en påminnelse om en invitasjon til en diskusjon i konkurransesammenheng som det ikke ble noe av og en utmelding – kan tyde på at det blir med miljøet som med bøygen: En går rett og slett utenom.
Etter mitt skjønn er det for det meste redselen for ikke å være moderne og moteriktig nok som gjør det vanskelig å forholde seg til en mer bærekraftig samfunnsutvikling på en faglig og yrkesmessig ansvarlig måte. Det er dessverre umulig å hevde at arkitektprofesjonen tar f.eks. klimaendringene på alvor når nesten det eneste vi har å tilby – ved siden av studier av egen navle, er en ustanselig strøm av konsepter, planer og utkast til nye prosjekter – i et land og i en tid som på mange måter har bygninger nok. Uansett hvor energivennlige de nye blir, kan vi dessverre ikke bygge oss ut av den miljøkrisa vi er midt oppe i.
Om ikke NAL med sine styrer, komiteer, råd, boxer og tidsskrift, en gang i mellom makter å problematisere – også samfunnsmessig – den konfliktfylte faglige utfordringen som den prekære klimamessige situasjonen representerer, er det stor fare for at vi mister troverdighet som profesjon. Det kan hende at Horn Evensen gjør det eneste rette: melde seg ut – noe for øvrig Røstvik har gjort for lengst.
Strutsepolitikk virker på kort sikt, men noe av oppgaven til de som er satt til å lede profesjonen må jo nødvendigvis være å tenke strategisk og dermed langsiktig. Dersom de gjør det, vil de forstå at en ikke kommer utenom at det ikke først og fremst er ny kunnskap og oppdaterte ferdigheter, men bare kraftig reviderte faglige holdninger som vil holde i møte med framtida.
Om ikke NAL med sine styrer, komiteer, råd, boxer og tidsskrift, en gang i mellom makter å problematisere – også samfunnsmessig – den konfliktfylte faglige utfordringen som den prekære klimamessige situasjonen representerer, er det stor fare for at vi mister troverdighet som profesjon. Det kan hende at Horn Evensen gjør det eneste rette: melde seg ut – noe for øvrig Røstvik har gjort for lengst.
Strutsepolitikk virker på kort sikt, men noe av oppgaven til de som er satt til å lede profesjonen må jo nødvendigvis være å tenke strategisk og dermed langsiktig. Dersom de gjør det, vil de forstå at en ikke kommer utenom at det ikke først og fremst er ny kunnskap og oppdaterte ferdigheter, men bare kraftig reviderte faglige holdninger som vil holde i møte med framtida.