Lengter ut av byen - hvorfor?
Lokalavisa mi, Hamar Arbeiderblad (HA), melder 23. juli at «37 prosent av Oslos befolkning ønsker ikke å bo i hovedstaden». Disse drømmerne, som jeg velger å kalle dem, «vil egentlig bo i et tettbygd strøk, på et småbruk eller i et øde område».
Tendensen er omtrent den samme i andre byer. (Kilde, Sentio/Nationen).
Tallene er egentlig skremmende. All vår planfaglige ekspertise er utdannet i byplanlegging. Vårt forskriftsverk og vår planforskning er så å si ensidig rettet inn mot byplanlegging. I tillegg bor praktisk talt hele vår arkitektstand i by – og har sine oppdrag der.
Med andre ord, det er i byen vi burde finne våre beste bomiljøer. Likevel drømmer altså hver tredje innbygger i urbane strøk om «et liv på landet».
Man vil bosette seg i strøk som preges av mangel på planlegging og fravær av urbane goder. Og, ironisk nok, av fraflytting. Selv om bare åtte prosent av dem som bor der har lyst til å flytte...
Forstå det den som kan.
La oss i det minste holde oss unna den tragikomiske debatten om hvor det er best å bo. – I byen eller på landet?
Jeg tror «push-faktoren» er sterkere enn «pull-faktoren». Våre byplanleggere, bypolitikere (og arkitekter) burde skamme seg. De produserer byer som alt for mange av deres innbyggere drømmer seg vekk fra. På tross av at det er her vi finner landets beste tilbud av arbeidsplasser, av kultur- og utdanningsinstitusjoner og de beste forretningstilbudene.
For de fleste forblir flyttingen dog en drøm. I stedet rømmer de til sine hytter og landsteder hver gang de får anledning til det. Slik holder de flyttedrømmen på armlengdes avstand.
Vel, ikke helt. Noen realiserer drømmen: Den 26. juli kan vi for eksempel lese i samme HA om «Livlig omsetning av småbruk». «– Et veldig kjør», er karakteristikken eiendomsmekler Gunvor Lien Nyhus anvender for å beskrive sommerens omsetning av småbruk og boliger på landet.
Det er åpenbart behov for en «samling i bånn» for oss planleggere. Og arkitekter.
Vil vi skape gode byer, må vi ta utgangspunkt i at by og land er to sider av samme sak. Begge samfunnsformer er avhengige av at den andre fungerer godt. Det var derfor plan- og bygningslovgivningen fra og med 1965 ble riksdekkende. Men dén intensjonen har vi som fagfolk valgt å overse. – Et ubegripelig tankekors for en gammel planlegger: At folk påstår de trives best i miljøer der vi planleggere og arkitekter stort sett kun har glimret med
vårt fravær.
Her ligger det en stor utfordring! Ikke minst for våre høgskoler. Og våre fagtidsskrifter.