Debatt
Latteren stilner i soloppgangen
Harald N. Røstvik, sivilarkitekt/solenergispesialist, SunLab
26. april 2006
I mai børsnoteres et nytt selskap på Oslo børs. Det blir den største børsnoteringen siden Statoil ble introdusert i 2001, skal man dømme etter interessen. Analytikerne har verdsatt selskapet til 40 milliarder kroner. Selskapet heter REC og produserer og selger solar PV eller solenergiutstyr.
I flere tiår er bruk av, investering i og det å utvikle forretningsmuligheter innen solenergi blitt nærmest latterliggjort i oljelandet Norge. De få som har våget å stikke nakken ut i dette feltet før det ble modnet, har blitt møtt med et skuldertrekk av den oljeborende elite. De er blitt stigmatisert som lite jordnære drømmere og blitt møtt med ord som ”puslete energiløsning”, ”lite lukrativ”, ”oljen vil dominere i hundre år” og verst av alt : ”Drømmerne vet ikke hva de snakker om”. ”Ingen av de store firmaene i verden satser på dette”.
Denne form for latterliggjøring har virket i mange tiår, og mangt et godt solenergiprosjekt har derfor møtt sin sikre død – i Norge. Men ideene og produktene har langsomt men sikkert funnet sitt marked ute i verden. Idémakerne er blitt tvunget i eksil og det er sågar skrevet bøker om dette norske fenomenet. Historiens dom vil være klar: Den overdrevne norske oljesatsingen drepte satsingen på andre teknologier hvor Norge lå langt fremme.
Begrunnelsen er tydelig: Vi var ikke i stand til å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Slik drepte vi den norske bølgekraftsatsingen som var verdensledende, vi ga den til britene for en billig penge. Vi drepte det norske mobileventyret og lot finnene ta den gevinsten, og vi drepte – nesten – den norske solenergisatsingen. Alle disse drapene ble begått for å bringe frem dette ene store – dette nærmest hellige som i mange hundreår vil bli stående som det norske eventyret i vår tid, den klimaødeleggende fossilenergien med oljen i spissen. De norske drapsprosjektene har lykkes, bortsett fra at noen unngikk døden og i skyggen av oljen og naturgassen bygget opp sin solenergibaserte virksomhet, langsomt men sikkert ved å legge sten på sten og tenke langsiktig.
Nå taler altså tallene til drømmernes forsvar. Det er klar tale, og er det noe vi forstår i Norge, så er det pengespråket. Budskapet er klart: Solenergisektoren er verdens raskest voksende industrisektor i volum. Sektoren har vokst nesten 30 prosent i året de siste ti årene, mens oljesektoren bare vokser mellom en og tre prosent i samme periode. Det er ikke lenger tvil om hvor det bærer. Det er bare spørsmål om tid før konturene av den nye tid fremstår, men først skal oljeprisene enda høyere slik at de forurensingsfrie alternativene kan vokse enda raskere. Alle verdens multinasjonale oljeselskap – unntatt de norske – har innsett dette faktum, og de eier derfor i dag store deler av solenergiindustrien.
Mens oljeprisene stiger i takt med vanskelighetsgraden i de gjenværende oljefelt, og prisene øker slik at milliardene renner inn i statskassen og andre kasser og skaper smil, er det noen som smiler et enda bredere og lurere smil. Det er dem som har satset alt på en fremtid bortenfor oljen og inn i soloppgangen, de som har satset på en energikilde som vil vare i fem milliarder år og ikke bare noen puslete tiår, slik tilfellet er med oljen og naturgassen.
Latteren stilner nå mens vi ettertenksomt iakttar soloppgangen.
Denne form for latterliggjøring har virket i mange tiår, og mangt et godt solenergiprosjekt har derfor møtt sin sikre død – i Norge. Men ideene og produktene har langsomt men sikkert funnet sitt marked ute i verden. Idémakerne er blitt tvunget i eksil og det er sågar skrevet bøker om dette norske fenomenet. Historiens dom vil være klar: Den overdrevne norske oljesatsingen drepte satsingen på andre teknologier hvor Norge lå langt fremme.
Begrunnelsen er tydelig: Vi var ikke i stand til å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Slik drepte vi den norske bølgekraftsatsingen som var verdensledende, vi ga den til britene for en billig penge. Vi drepte det norske mobileventyret og lot finnene ta den gevinsten, og vi drepte – nesten – den norske solenergisatsingen. Alle disse drapene ble begått for å bringe frem dette ene store – dette nærmest hellige som i mange hundreår vil bli stående som det norske eventyret i vår tid, den klimaødeleggende fossilenergien med oljen i spissen. De norske drapsprosjektene har lykkes, bortsett fra at noen unngikk døden og i skyggen av oljen og naturgassen bygget opp sin solenergibaserte virksomhet, langsomt men sikkert ved å legge sten på sten og tenke langsiktig.
Nå taler altså tallene til drømmernes forsvar. Det er klar tale, og er det noe vi forstår i Norge, så er det pengespråket. Budskapet er klart: Solenergisektoren er verdens raskest voksende industrisektor i volum. Sektoren har vokst nesten 30 prosent i året de siste ti årene, mens oljesektoren bare vokser mellom en og tre prosent i samme periode. Det er ikke lenger tvil om hvor det bærer. Det er bare spørsmål om tid før konturene av den nye tid fremstår, men først skal oljeprisene enda høyere slik at de forurensingsfrie alternativene kan vokse enda raskere. Alle verdens multinasjonale oljeselskap – unntatt de norske – har innsett dette faktum, og de eier derfor i dag store deler av solenergiindustrien.
Mens oljeprisene stiger i takt med vanskelighetsgraden i de gjenværende oljefelt, og prisene øker slik at milliardene renner inn i statskassen og andre kasser og skaper smil, er det noen som smiler et enda bredere og lurere smil. Det er dem som har satset alt på en fremtid bortenfor oljen og inn i soloppgangen, de som har satset på en energikilde som vil vare i fem milliarder år og ikke bare noen puslete tiår, slik tilfellet er med oljen og naturgassen.
Latteren stilner nå mens vi ettertenksomt iakttar soloppgangen.