Arkitektnytt

Dilemmaer – også av faglig art – dukker av og til opp, og kan bety problematiske konfrontasjoner. De er velkjente i kunsten, men vi har etterhvert lært oss for eksempel å høre Wagner og lese Hamsun uten å tenke for mye på deres relasjon til nazismen.

Her er to av mine arkitektur-favoritter:

I den nord-italienske byen Como ligger Casa del Fascio, tegnet av Giuseppe Terragni (1880-1945) og bygget i 1936 som fascistenes regionale hovedkvarter, nå overtatt av finanspolitiet. Terragni var del av den italienske rasjonalismen og støttet Mussolinis fascisme. På en måte kan en forstå modernistenes begeistring for en slik revolusjonær politikk – i alle fall fram til midten av 30-åra, lefling med rasisme og samarbeide med Hitler under den spanske borgerkrigen. 

Terragni deltok på østfronten, og returnerte hjem alvorlig skadet og desillusjonert. Han skal visstnok ha tatt avstand fra sin politiske overbevisning før han døde. Det må tross alt sies å være et forsonende trekk.

Huset i Como representerer en finskåren og sivilisert modernisme med klassiske trekk, med lokale referanser og tilknytninger. Det er et framifrå eksempel på en kompromissløs byggekunst, som tilsynelatende har tålt både bruk, vind og vær. Men det er problematisk å forklare – spesielt for ikke-faglige omgivelser – at det er verdt både tid og utlegg å ta en omveg om Como for å se et hus tegnet av en fascist for nitti år siden.  

Sri Lankas arkitektur domineres av Geoffrey Bawa (1919-2003). Som burgher (etterkommer av tidligere koloniherrer) var han født inn i øyas overklasse, og utdannet seg først til advokat i England. Tilbake i Colombo fant han ut at det ikke var juss han skulle bedrive. Etter praksis på byens eneste arkitektkontor og en langvarig Italia-tur, returnerte han til London og kom inn på Architectural Association. Han ble på 50-tallet regnet som skolens eldste og rikeste student.

I Colombo drev Bawa etter hvert en velkjent praksis, i den forstand at han tok oppdrag fra dem som kunne betale skikkelige honorarer. Det vil i et fattig land i Sør si kapitalister og overklassen (som oftest er det de samme, men ikke alltid). Han hevet seg over politiske stridigheter og borgerkriger på øya, og støttet alle – mer eller mindre korrupte – regjeringer. Han ble en nasjonal institusjon, men var samtidig en snever fagmann som ikke brukte sin betydelige faglige og internasjonale status eller sin etniske (mellom)posisjon til å påvirke utviklingen mer generelt.

For det meste tegnet han privatboliger, turisthoteller og offentlige bygg, som landets Parlament, og gjorde det som regel på en faglig sett eksemplarisk måte. 

For det første blandet han avslappet folkelig og regional arkitektonisk tradisjon med modernismen. Hans bygninger «hører hjemme» og ble stedskunst. For det andre forsto han at taket er det absolutt viktigste arkitektoniske elementet nær ekvator: Det beskytter mot sol og regn. I et subtropisk klima kan skjerming fra store overheng og vegetasjon pluss naturlig kryssventilasjon gi meget behagelige klimatiske forhold innendørs – selvsagt uten bruk av ventilasjonsanlegg. Han sørget for rasjonelle planer, vakre romforløp og elegant detaljering, og ikke minst maktet han på et mesterlig vis å oppheve skillet mellom ute og inne. I hans bygninger er det ofte rett og slett vanskelig å si om en er inne med omgivelsene trukket inn - eller omvendt, og han knyttet sømløse forbindelse mellom gammelt og nytt. 

Det motsetningsfulle kan være utfordrende, men i tilfellene Bawa og Terragni blir det utvilsomt også lærerike dilemmaer.

Sven Erik Svendsen
Arkitekt MNAL