Kristiansand må ha en bevisst arkitekturpolitikk.
Transformasjon er et tema med høy aktualitet. Det eksisterer i dag en stor bygningsmasse der bruken er i endring. Dette gjelder i høyeste grad i havneområder hvor industri og havnefunksjoner presses bort til fordel for kontorer, butikker og boliger. De gamle industribygningene er ofte romslige og generøse i konstruksjoner og rom, noe som gjør at de lett kan tilpasses nye funksjoner. Gjenbruk av bygninger er et bærekraftig og spennende alternativ til rivning. Samtidig bidrar det til en kontinuerlig historisk by-fortelling dersom deler av autentisiteten i eldre bygninger bevares.
En ny reguleringsplan for Silokaia foreligger og Odderøya skal bli et kultursentrum i Kristiansand. Byggene etter forsvaret huser i dag ulike kunstnere, Fylkesmuseet skal flytte og det nye teater og konserthuset er på plass. Men hva med siloen?
Siloen var grunnlaget for min diplom ved NTNU som del av utdannelsen som sivilarkitekt. I nærmere ett år studerte jeg dette bygget og kjenner dets historie og utforming. Dette er et fantastisk bygg med helt særegne kvaliteter. Med denne artikkelen håper jeg å få frem hva dette bygget er, har vært og kan bli for Kristiansand!
På 30-tallet kom den nye teknologien med glideforskaling til Norge, og denne konstruksjonsmetoden har vært med på å gi siloenes særpregede uttrykk. Kornsiloene er meget spesialiserte byggverk, både med tanke på konstruksjon, materialitet og romdeling.
Siloen ble tegna i 1935 av arkitekt Arne Korsmo i arkitektfellesskap med Sverre Aasland. Arne Korsmo har spilt en stor rolle i norsk arkitektur, spesielt innenfor modernismen. Hans arbeider var preget av et stort mangfold og uttrykksmessig spenn som strekker seg inn i de historiske stilartene, lokale norske tradisjoner og folkelige uttrykk.
Siloen er et tidlig industrielt byggverk prosjektert utfra funksjonalismens idealer, og er et av funksjonalismens hovedverk i Kristiansand. De høye, hvitmalte, runde siloene knyttes sammen med et vertikalt, firkantet trappehuselement med smale horisontale vindusspalter, og en lavere bygning mot kaifronten som betjener siloene. Massiviteten, høyden og materialiteten, i tillegg til den sentrale plasseringa i Vesterhavna, gjør siloen til et landemerke. Siloen ble i 1939 tildelt Houens fonds diplom for god arkitektur, som ett av to byggverk i Kristiansand. Houens fonds diplom er den eldste av Norges arkitekturutmerkelser og er en av landets viktigste arkitekturpriser. Den gis til et byggverk, et «fremragende, selvstendig og arkitektonisk gjennomført arbeid». Siloen må som bygg derfor betraktes som et kulturminne av nasjonal betydning og bevaringsverdien er stor.
Siloanlegget består av 30 siloer plassert i sammenhengende rekker med ti siloer i hver. Alle sylinderne er fullstendig lukka, separate enheter med diameter på 4,4m. Silobygningen er 37 m høy, mens selve sylinderne har en høyde på 31 m. En slik høyde finner man sjelden i både eksisterende bygg og nybygg, og den utgjør en enorm ressurs som gir unike muligheter for utnyttelse av bygningen. Den sirkelforma grunnplanen og den enorme høyden gjør siloene til meget karakteristiske bygningselement.
I dag står siloen i skjæringen mellom det nybygde på silokaia og industrien som gradvis forsvinner. Skal den representere fortsettelsen av kultursatsingen på Silokaia og starten på en ny reise? Eller skal den forsvinne sammen med resten av industrien?
I konkurranseprogrammet for Kilden var det en premiss at siloen skulle stå. Det nye teater og konserthuset skulle tilpasse seg siloen som nærmeste nabo. Og nettopp det har skjedd. Den lavere sortkledde Kilden står i kontrast til den hvite høyreiste siloen, og byggene spiller godt sammen.
Men hva kan siloen brukes til? Er det slik at et hvert bygg skal kunne tilpasses en hvilken som helst funksjon? Eller skal byggets arkitektur og form være førende for hvilken funksjon som skal fylle bygget? Her er Kristiansand kommune veldig uklare. Et større transformasjonsprosjekt som i dag pågår i byen er ombygging/rivning av det gamle rådhuskvartalet. Der står kun fasadene igjen, mens hele den innvendige historien viskes bort. Det som står igjen er et toppmoderne bygg med fasader fra en helt annen tid, en falsk teaterscene. Dette er ikke en god måte å tenke transformasjon og bevaring av eksisterende bygninger på.
I 2009 la regjeringen frem sitt arkitekturpolitiske dokument. «Arkitektur.nå». Regjeringen vil med dette løfte arkitekturen da bygninger, byer og tettsteder møter nye utfordringer knyttet til klimaendringer, vekst og transformasjon. «Arkitektur omfatter i vid forstand alle våre menneskeskapte omgivelser. Det favner både bygninger og anlegg, uterom og landskap. Det handler om enkeltbygg og bygninger i samspill, om helheten i byer, tettsteder og landskap.»
I andre byer har de fått til mye bra. Kristiansand kommune må vise at de har mot og styrke til å vise at de også kan. Lag et tydelig arkitekturpolitisk dokument, og gjør arkitekturpolitikk til et av de overordnede temaene som styrer prioriteringer og beslutninger f.eks. en del av planstrategi, kommuneplanen og kommuneplanens arealdel. Vi vil ha en by vi kan være stolte av, som ikke bare styres av markedskrefter, eiendomsforhold og kortsiktige politikere.
Kommunen må nå ta ansvar og legge strenge føringer for hva siloen kan huse. La siloen bli det første vellykkede transformasjonsprosjektet i byen, hvor arkitektur og form spiller en viktig rolle. De beste eksempler på transformasjon er der bygg i stor grad får være seg selv med en tilpasset funksjon. La de unike rommene få en sjanse til å vise seg frem! La den enorme innvendige romhøyden gi rom for kunst og kreativitet. Norge har ennå ikke et tekstilmuseum, og en av de mest kjente norske tekstilkunstere kom fra Kristiansand, Else Marie Jacobsen. Kan det være en ide?
Jeg håper med dette at debatten rundt rivning av siloen er død og at Kristiansand får en mer bevisst arkitekturpolitikk.
LA SILOEN LEVE!