Arkitektnytt

Hvis det er slik at bygninger skal «løse oppgaver» og at estetikk er irrelevant, da burde det være likegyldig for arkitekter om en oppdragsgiver ønsket en tradisjonell fasade med ornamenter. Men slik er det jo ikke. Arkitekter bryr seg så visst om fasader og estetikk, men hver gang det dras i gang en diskusjon om estetikk, så avfeies den med å flytte fokus over på andre temaer. Folk spør – hvorfor kan ikke nye bygninger ha ornamenter? Og arkitektene har ikke noe svar.

Jeg hører det ropes noe på bakerste benk om at det er falskt, at arkitektonisk form skal følge en funksjon, en byggeteknikk, et sted, osv. Allerede her oppstår enda ett nytt spørsmål som arkitektene ikke har noe svar på:

Hvorfor det?

La oss flytte diskusjonen fra ornamentene – det mest overflatiske – til vinduer, som er mer i grenselandet mellom ren estetikk og alle disse andre temaene som rom, dagslys og miljø. Fasaderekken i Barcode er et fint sted å begynne, og gir oss en god samling av det siste tiårets hotteste, og nå allerede avdankede, fasadetrender.

Vi begynner i øst med det smale teglbygget og «vinduer-i-hulter-til-bulter»-stilen. Her er det om å gjøre å få vinduene til å hoppe og sprette i fasaden. Hva slags «oppgaver» løser dette?

Midt i fasaderekken finner vi et svart bygg med «det fins ikke vinduer»-stilen. Her har man forsøkt å gjøre vinduene like smale og tynne som fasadematerialet, slik at vinduene viskes ut og man bare opplever en ensartet grafisk flate. Innvendig er vinduene så smale at man neppe ser særlig ut, og lyset som kommer inn minner nok mest om lyset inni en kiste der lokket bare er halvveis på.

Rett vest for dette kommer et hvitt bygg med «granatsplint»-stilen. Her er det brukt et kantete vindu som er verken trekantet eller firkantet, pepret i ulike vinkler mest mulig uavhengig av rommene på innsiden. Jeg ser for meg kontormedarbeiderne som kryper under skrivebordet eller opp på en krakk for å se hva slags vær det er der ute.

I siste bygg i rekken helt mot vest finner vi «det fins ikke vegg»-stilen, hvor vinduene går fra gulv til tak. Her er målet at veggene skal forsvinne og at arkitekturen bare er en stabel med etasjeskillere. Virkeligheten er at solen skinner hele dagen og refleksjonene gjør glasset og bygget svart. Hvis man likevel greier å se gjennom, så vil man bare finne innvendig solavskjerming trukket ned, slik at kontormedarbeiderne kan se hva som står på PC-skjermen deres.

Ingenting ved disse fasadene handler om å «løse oppgaver». Tvert i mot går de stort sett på tvers av oppgaven vinduer skal løse. Arkitektene er oppdratt til ikke å snakke om estetikk, men estetikk er det eneste som har drevet utformingen av disse fasadene. Det er nitrist å se på. Ikke bare fasadene, men også arkitektene. Arkitektene framstår som en sekt med strenge regler, men likevel har de en formgivningstrang som ikke lar seg kue mer enn at det tyter ut når byggebudsjettene tillater det. Arkitektene både drikker og danser i smug, men vil ikke snakke om det.

Det snakkes om at det er endringer på gang. Bare gå på AHO og se på avgangsutstillingen. Ja, det er noen tendenser der. Det er noen studenter med litt vilje som strekker i de strikkene de kan. Alt dette er også passende beskrivelser på det politiske regimet i Kina, hvor det også er små endringer på gang. Det er fortsatt rimelig langt igjen til vi har et åpent diskusjonsklima der partene har gjensidig respekt for ulike verdenssyn.

Hva med store, vertikale vinduer med gode proporsjoner, brystning som reflekterer lyset og som man kan sitte i eller sette potteplanter på? Det gir en ekstra dimensjon til fasaden på innsiden, og det gir en sivilisert rytme til gatefasaden på utsiden. Det ville vært å «løse oppgaver».

Ekstra alvorlig blir det når Arkitekturopprøret underbygger mye av sin ønskede estetikk med forskning. Hvor direkte overførbart dette er til arkitektur, kan man diskutere. Hvis man har lest forskningen. Men det har ikke arkitektene. Førsteamanuensis i miljøpsykologi ved Høgskolen i Innlandet, cand. psychol, dr. philos Einar Strumse, skriver på Arkitekturopprørets Facebook-side:

Forskningen viser også at endel subjektive mål på visuelle detaljer som pynt/utsmykning rundt dører og vinduer og opplevelse av kompleksitet (som kan måles på grunnlag av antall bøyninger/vinkler i bygningssilhuetten), er viktig for preferanse.

«Antall bøyninger» i visuelle detaljer. Flere er bedre. More is more. Er det på tide at vi stiller noen skikkelige spørsmål ved barnetroen?