La Biennale di Venezia
Jeg mener problemet med årets utstilling ikke bare handler om dårlig bildetrykk og uinteressant opphenging. Problemet er vesentlig mer dyptgripende enn som så. Noen av de mest interessante utstillingene under biennalen er prosjekter som er produsert til biennalen med utgangspunkt i kurators tema.
Economy and Testbedstudios «At Work With» fremstår mer som «Arkitektens rådgivningstjeneste» eller som akkvisisjonssted, enn som et svar på biennalens tema om «mennesket i arkitekturen». For meg fremstår «At Work With», sammen med benken som skulle aktivere rommet som offentlig møtested (!), som en grov forenkling av kurators tema «People meet in architecture». Utvalgte prosjekter er i seg selv muligens tematisk knyttet til biennalens tema, men akk så kjedelig! Prosjektene er flotte, men kan vi ikke produsere noe unikt til nettopp denne anledningen? En installasjon, en skog, en blomstereng, en lounge, et lydteppe, en legoby, hva som helst, bare ikke en serie bilder som like gjerne kunne vært trykket i en bok.
Norge, og de øvrige landene representert i Fehn-paviljongen, har en tilbakevendende tendens til å falle ned på en kavalkade av god nordisk arkitektur fremfor å ta tak i biennalens tematikk. Ja, det er positivt å benytte anledningen til å markedsføre nordisk arkitektur, men kan vi ikke gjøre noe mer? Og skal vi vise en kavalkade, så må det i hvert fall utstilles på en mer tiltalende og tilgjengelig måte enn det som er tradisjonen i den nordiske paviljongen. Paviljongen egner seg til et mangfold av utstillinger, og det er like irriterende hver gang kurator skjuler seg bak at lokalene er uegnet når utstillingen ikke blir bra nok.
Jeg savner en vilje både fra arkitekturmuseet og fra politisk hold til å satse mer på biennalen og til å delta på en mer innovativ måte i fremtiden. La oss håpe vi ser utstillinger som både tematisk og utstillingsteknisk lever opp til biennalens tema og ambisjonsnivå.
Fehns paviljong tåler det meste!