Arkitektnytt

Som historisk by har Bergen mange monumenter. De markerer en tid og en viktig sak, det være seg en kongshall, en kirke, et museum, en jernbanestasjon, et bibliotek, en konserthall. Vi er ikke i tvil om hva de er, og de viser seg med verdighet i bylandskapet. Mange av dem har helt sikkert kostet og har tatt tid å bygge. Ser en på Mariakirken, kan en se spor etter ulikt håndverk, ulike laug som ga sine bidrag over tid. Da Grieghallen skulle reises, uttalte formannen i byggekomiteen Lie Eide: ”Tomten er klar, godkjente tegninger foreligger, byggetillatelse er gitt, materialløyve er innvilget. Vil vi ha en Grieghall, kan vi få den mot å betale hva det koster, og det har vi god råd til”.

Det tok tid, kostet og var verdt det.

Jeg tror de fleste ønsker at offentligheten skal vise og oppføre seg med verdighet. En ny kunsthøyskole skal bli noe å være stolt av og vise fram. Kvalitet koster og kan ta tid. Statsbygg har taklet denne saken offentligheten lite verdig. Å ha kontroll over premissene, invitere til konkurranse, utneve vinner, tildele oppdrag for så å rykke tilbake til start er uverdig. At Staten nå har snudd og tatt til fornuft er gledelig for arkitekturen, kunsthøyskolen og Bergen. Tiden kan nå være inne for å rette oppmerksomheten mot hvordan den nye kunsthøyskolen vil vise seg i bylandskapet.

Kirker som Mariakirken og Korskirken ligger ved allmenninger, byens særegne offentlige rom. Bryggen, Håkonshallen, Nykirken viser seg mot Vågen. Andre bygg som teateret, biblioteket og jernbanen ligger eksponert til mot byens ”kulturakse”. Nå skal det bygges i bunnen av Store Lungegårdsvann. Dette krever en spesiell årvåkenhet.

Noen ganger utformes monument og omgivelser samtidig. Da Rådhuset i Oslo ble tegnet av Poulsson og Arneberg, ble bebyggelsen rundt Fr. Nansens plass utformet samtidig slik at den skulle forsterke rådhusets monumentale karakter. Hele åtte ulike forslag ble vurdert under prosessen med samme arkitekter ved roret. I Bergen ønsket arkitekt von der Lippe å markere en ny nasjonal stil da han tegnet Kjøttbasaren i nyromansk stil. For å forsterke Kjøttbasarens posisjon i bybildet ble de tilliggende byggene kledd med en historiserende murforblendning. Denne var imidlertid i nygotikk, slik at de ikke skulle konkurrere med en stil som, i følge von der Lippe, var av høyere rang, den nyromanske.

Noen ganger kommer monumentet før planen. Da Norge skulle få sitt første slott, fikk arkitekt Linstow i oppdrag å tegne slottet på høyden Bellevue utenfor Oslo. Senere fikk han i oppdrag å lage en plan som skulle knytte Slottet til byen. Dette ble Karl Johans gate. Det vi i dag opplever som et fantastisk nasjonalt byrom som knytter storting og slott sammen, var opprinnelig ikke gjennomtenkt. Tidligere byplansjef i Oslo Harald Hals betegnet resultatet som vidunderlig heldig. Litt flaks er aldri å forakte. I dag diskuteres Bjørvika og ny opera. Her ble det først avholdt arkitektkonkurranse om ny opera, vunnet av Snøhetta. Så kommer arbeidet med planmessige konsekvenser og kostnader i full bredde. Et spørsmål som fremdeles er ubesvart, er hvordan den monumentalitet den nye operaen representerer vil bli opplevd fra byen? Vil den noen steder kunne sees fra byen slik en kan oppleve Guggenheim museet i Bilbao sett fra andre siden av Ria de Bilbao? Eller vil en kun få glimt av deler av den nye operaen sett via trange gateløp?

I Møllendalen har vi en enestående mulighet til å forme monument og plan samtidig, en mulighet vi bør gripe med begjær.