Kunsten å prate om arkitektur
Som et supplement til ANs antatt kjølig-journalistiske dekning av seminaret «Kunsten å skrive om arkitektur» i Litteraturhuset 7.2.09 ønsker undertegnede å gi ANs lesere en noe mer subjektiv oppsummering av evenementet:
Etter Torgeir Rebolledo Pedersens glitrende prolog om arkitekturens bekymringsfulle tilstand kom en serie på syv miniforedrag:
Ingerid Helsing Almaas startet med en for henne uvanlig usikker famling i jakten på en beskrivelse av faget, hvorpå Karl Otto Ellefsen måtte trå til med tre solide definisjoner (hver til sin bruk) og dessuten påpeke eksistensen av den levende arkitekturkritikk som daglig utøves rundt om på arkitektkontorer og -skoler i hele verden.
Aftenpostens Lotte Sandberg hudflettet i sitt foredrag Trond Giske (betimelig) for frekk, utvendig bruk av ordet arkitektur i et politisk spill der kultur (for eksempel gamle museer) brutalt overkjøres.
Så kom Oslo-patrioten Erling Fossen, som ønsket seg et mini-Manhattan i Byen sin, litteratur- og arkitekturteoretikeren Mari Lending, som ønsket å bruke ord som «diskurs» offentlig for et presumptivt opplyst publikum, Øyvind Holen, som heller ville skyte seg enn å bruke ordet «diskurs» i sitt journalistiske liv som medium i DN/D2, og til slutt Erling Dokk Holm, som erklærte at han ikke kunne få seg til å skrive kritisk om et verk av for eksempel Jensen & Skodvin, som er så hyggelige å omgåes.
Denne pluralistiske forestillingen, iscenesatt av den gamle aksjonist Jan Carlsen, ønskes nå av den empatiske ulandsforskeren Hans Skotte bragt til det underernærte arkitekturpublikum i Trondhjem.
Men hvem skaffer pengene? Og vil de være vel anvendt? Fortjener ikke Midt-Norges sentrale provinsby mer lødig underholdning enn et babelsk pratesirkus på turné?