Kunstarkitektur
Lar det seg gjøre å definere hva det er som gjør arkitektur til en kunstart? I hvilken grad er det de funksjonelle kvaliteter ved et byggverk som skiller det fra middelmådigheten, og hvor mye betyr formgivningen, selve estetikken?
”Noen ganske få av alle de som arbeider med å gi form til bygg, noen ganske få av verdens mange arkitekter, klarer å gjøre arkitektur til kunst”, hevder redaktør Ingerid Helsing Almaas i en leder i Arkitektur N (7/09).
Dette er noe profesjonens utøvere vet av smertelig erfaring, men sjelden innrømmer i klartekst: kun et fåtall av de bygninger som oppføres vil bli funnet verdig en plass i husbyggingens historiebok.
Man kunne kanskje trekke en parallell til skjønnlitteraturen og spørre: Hva er det som får en roman til å leve videre i generasjoner, mens en annen roman – de aller fleste – lider døgnfluens skjebne? Er det bokens innhold, eller forfatterens særegne fortellerstemme, som teller mest?
Når redaksjonen i Arkitektur N mener at Sverre Fehn klarte ”å gjøre arkitektur til kunst”, skyldes det da at Fehn var en Genial Formgiver mer enn hans evne til å skape byggverk som fungerte praktisk og hadde stor nytteverdi?
Er det i det hele tatt mulig å trekke klare grenser mellom kunstarkitektur og vanlig byggeri? Hvis vår yrkesgruppe – eller helst et tverrfaglig råd – skulle utarbeide en arkitektonisk kanon i forbindelse med NALs hundreårsjubileum, og sette opp en liste over De Beste Norske Bygninger 1911–2011, hvilke kriterier ville man da legge til grunn for utvelgelsen?
Denne kjetterske problemstilling, det tvilsomme ved sannhetsgehalten i vårt velkjente mantra ”Form follows function”, plaget meg mens jeg arbeidet med et essay som drøftet gyldigheten av skyskraperpioneren Louis Sullivans flittig siterte form/funksjon-slagord fra 1896.
Kort sagt: Har funksjonalismens fagteori vært tuftet på en illusorisk læresetning? Hvis en berømt funkisbygning kan bruksendres, la oss si fra fabrikk- til kontorvirksomhet, og resultatet blir like tilfredsstillende eller til og med enda bedre, hvor relevant er den sullivanske læresetning om funksjonens bestemmende rolle da?
Eller når en kornsilo, ubesværet og med suksess, kan forvandles til studentboliger?
Adolf Loos proklamerte at ornamentikk er en forbrytelse. Lars Backer ville kvitte seg med ”alt det utenpåhengte”. Tok de feil? Viser tendenser i samtidsarkitekturen, dagens løsslupne vilje til skulpturell og figurativ eksperimentering, at en bygnings utseende har forrang framfor dens funksjonalitet?
Må vi simpelthen erkjenne at formen er overordnet funksjonen når det gjelder det vanskelige arbeidet med å gjøre arkitektur til byggekunst?