Kunnskapsløse klosser
Å formidle kunnskap ved hjelp av god ironi over selvhøytidelige arkitekter og planleggere, som det finnes flust av, kan være fruktbart livgivende. I utgangspunktet har jeg derfor ikke motforestillinger til at Håkon og Haffner forsøker seg med ironi i programmet «Byggeklosser» på NRK 24. januar. Men når ironien baseres på kunnskaps- og historieløshet, blir den farlig. Mindre farlig blir den ikke av Lotte Sandbergs omfavnelse av kunnskapsmangelen i Aftenposten 26.01. under tittelen «Bra byggeklosser» med utsagnet: «trolig vil dette ’skråblikket’ (…) øke kunnskapsnivået».
Det er blant annet programmets omtale av Sverre Pedersens virke som byplanlegger og leder av organisasjonen «Brente steders regulering» (BSR) under andre verdenskrig jeg merket meg. Gjentatte ganger ble det lagt meget stor vekt på at Sverre Pedersen i arbeidet med BSR var sterkt styrt og inspirert av Albert Speer. Noe som blant annet skulle være bakgrunn for planenes aksiale trekk kombinert med store plassdannelser og rutenettstrukturer.
Da Sverre Pedersen ble professor i byplanlegging ved NTH i 1920, var han allerede internasjonalt godt renommert, også i Tyskland, og arbeidet i tråd med anerkjente internasjonale klassisistiske idealer, som blant annet førte til det sterkt monumentale sentrale bypartiet i det demokratiske Washington DC med Kongressen, Washington- og Lincoln-monumentene plassert i den stramme hovedaksen. Han var også meget opptatt av blant annet engelsk bolig- og byplanlegging. I 1925 vant han konkurransen om universitetsanlegget på Blindern og er opphavsmannen til «Blindern-aksen» mot Vigelandsanlegget.
I god tid før Albert Speer, født i 1905, ble voksen, hadde Pedersen funnet og etablert sitt faglige ståsted.
Hans konseptuelle tankegang for akser og plasser var utviklet lenge før BSR oppsto, og var knyttet til hans sans for å bringe landskapskvaliteter inn i byen gjennom utsikter, kombinert med en pragmatisk sans for det mulige sett i forhold til eiendomsforhold og tradisjon. Med Pedersens internasjonale betydning og svært gode omdømme er det mer sannsynlig at Speer var inspirert av Pedersen, enn omvendt. Hans faglige autoritet var ikke til å komme forbi – heller ikke for nazistene, da noen skulle gis i oppdrag å lede byplanene for den påtrengende nødvendige gjenreisingen av 23 brente byer i Norge. For en rekke av disse hadde Pedersen allerede i 1930-årene utarbeidet planer, som ble en del av grunnlaget i BSR. Kristiansund kommune henvendte seg direkte til Pedersen allerede en uke etter bombingen.
Håkon og Haffner uttaler seg temmelig bombastisk om planene for Molde, Kristiansund og Bodø. Mye av det kan diskuteres og betviles, men det fører for langt her å gå i detaljert diskusjon av hvem som var viktig for hva og hvilke kvaliteter som ble oppnådd. Likevel kan det være verdt å notere seg at en annen av datidens betydeligste norske byplanleggerne, Kristofer Lange, hadde oppdraget for Bodø, og at Arne Korsmo var byarkitekt i Kristiansund fra 1940 til -42.
Det er å håpe at Norske arkitekters feiring av sitt forbunds 100-årsjubileum i fortsettelsen ikke preges av lignende historie- og kunnskapsløshet som vi opplevde nå.