Kulturminner med direktorat
Riksantikvar Jørn Holme markerer seg offensivt og engasjerende som leder av statlig kulturminnevern – med solid støtte i det fundamentet forgjengeren Nils Marstein la. Marstein var riksantikvar i 14 av de 20 årene siden Riksantikvaren (RA) ble direktorat, år som er ytterst viktige for kulturminnenes posisjon og RAs slagkraft i dag.
En klar forutsetning for statens faglige og økonomiske ansvar er et statlig utøvende apparat, et direktorat. Dét er et vesentlig perspektiv på omdanningen av RA fra embete til rådgivende gjennomføringsorgan for statlig kulturminnepolitikk. Etter mitt skjønn har det gitt et kvantitativt og kvalitativt vesentlig styrket vern av kulturminner.
Da direktoratet ble etablert, ble også myndighet til saksbehandling etter kulturminneloven desentralisert til fylkeskommunene. Med ett var myndighetsforvaltningen sterkt utvidet og knyttet nærmere til befolkning og kulturminner med nye muligheter for kontakt og samarbeid. Gjennomføringen var dels smertefull; både fylker og RA hadde stygge feilskjær før rutinene festnet. Med omleggingen fulgte øremerkete statlige bevilgninger som senere gikk inn i rammebevilgningene; det har gitt grunnlag for varierende organisasjon og praksis i fylkene. Ved konflikt mellom lokale tiltak og nasjonalt definerte kulturminneverdier bindes enkelte steder fylkeskommunal forvaltning av politiske organer. De er også arena for hestehandel mellom kommuner, og mellom kommuner og fylker. Men den regionale forvaltningen har i flere fylker vokst samtidig som også enkelte store kommuner har etablert egen kulturminneforvaltning.
I årene 1994–2010 økte statens bevilgning til vern av faste kulturminner regnet i faste kroner over RAs budsjett med rundt regnet 90 prosent til dagens knappe 430 millioner kroner. Lønns- og driftsutgifter minket samtidig fra 45 prosent til 28 prosent av budsjettet, mens tilskuddene til kulturminner vokste til nær 70 prosent. Vi ser med andre ord økning av statlig økonomisk medvirkning til forholdsvis minkende forvaltningskostnad. Men dette har også som forutsetning at fylkene førstebehandler søknader om tilskudd. Summert med tilskudd gjennom Kulturminnefondet har staten på to tiår doblet sitt bidrag til kulturminnene. Dessuten: I kjølvannet av forvaltningsreformen har fylker og kommuner påtatt seg økonomisk ansvar for istandsetting og vedlikehold.
De to tiårene preges sterkt av vesentlig bredere perspektiver på vern enn få tiår tilbake. Hverdagens «lavkulturelle» kulturminner som folk flest omgås til daglig, er stadig rikere representert. Det startet for alvor i slutten av 1960-årene med Fortidsminneforeningens initiativ til bred registrering av eldre bebyggelse, et initiativ som staten fanget opp med et eget sekretariat (SEFRAK), og som ble avsluttet av RA med et krafttak midt i 1990-årene. Bakgrunnen var blant annet det smale spekter av fredete bygninger som var et resultat av særlig Harry Fetts – lett overklassepregete – ledelse av det nasjonale kulturminnevernet i en drøy mannsalder.
Listen over fredete kulturminner har siden 1991 vokst betydelig. I 2006 fikk sjøfartsnasjonen Norge sitt første fredete rutegående fartøy. Enkelte fredningsvedtak fra denne tiden er de mest komplekse som er gjort i Norge, som Birkelunden i Oslo. I fjor omfattet de 20 fredningsvedtakene og -erklæringene et spenn fra store parker, som i Mosjøen, til små og beskjedne bygninger, som likhuset på Karlsøy, komplekse enheter som Kongsvinger festning og enkle melkeramper i Selbu. Alle representerer viktig regional og nasjonal historie. Ett av vedtakene omfatter 40 veier som Atlanterhavsveien og St. Hallvards gate i Oslo!
Fredete kulturminner er ofte lokale «fanebærere» for vernearbeid, og tallene viser en stadig økende synlighet. For statens eiendommer er det lagt og legges verneplaner som går langt videre enn fredning av bygninger. Verneplanen for fyr ble ferdigstilt i 1997 og forsvarets i 2000, flere er overlevert til behandling av RA og en lang rekke er under utarbeidelse. Planene spenner fra Jernbaneverket via helsesektoren til Sivilforsvaret, og de fleste departementer berøres. I stedet for RAs lett uforpliktende lister over verneverdige statlige bygninger, får vi verneplaner som de enkelte sektorene har eierforhold til og ansvar for. Ett resultat av slike planer er at også statlige eiendommer endelig fredes. Lenge antok man at det var unødvendig!
Synlighet oppstår også via plan- og bygningsloven, som gir kommunene viktige redskaper for vern. Det dreier seg om tema- og kommunedelplaner, om bindende reguleringsplaner for landskap, områder og bygninger som skal bevares, og om lister for hva som viktig å verne. I alt gir dette et mye bredere vern enn fredningene kan utgjøre. «Gul liste» i Oslo er et godt eksempel: Av vel 11 000 bygninger i 2009 var bare 4 prosent fredet.
Over det ganske land er et økende antall kulturminner vernet med plan- og bygningslovens virkemidler, som den største delen av kulturminnevernet i Norge. RA har vært pådriver for dette, og midt i 90-årene ble vesentlige deler av nasjonal ledelse av by- og tettstedsutvikling overført til RA, som derfor har stor innflytelse på bebyggelsesutviklingen. Et særlig viktig redskap er RAs rett til å reise innsigelse mot kommunale og fylkeskommunale planer. RA er derfor til stede sterkt og klart synlig i svært mange sammenhenger – ikke sjelden til frustrasjon for lokale utviklere og kommuner som overser betydningen av vern.
I 20-års perioden reiste RA innsigelse til en lang rekke kommune- og reguleringsplaner. Av sakene som gikk videre til Miljøverndepartementet for endelig avklaring, fikk RA medhold i rundt halvparten. RA deltok også i mange forhandlinger hvor varsel om innsigelse ble trukket fordi tilfredsstillende resultat ble oppnådd, for eksempel planen om Thon Hotel på Lehmansbrygga i Drøbak. Planen for Rådhuskvartalet i Tromsø er blant sakene hvor RA ikke nådde frem med innsigelsen.
Utviklingen det er gitt et lite riss av her, kunne bare finne sted ved å bygge opp RA til en troverdig og moderne, bredt kompetent forvaltningsetat. Blant annet er den tekniske kompetansen som er mediemessig «kjedelig», men avgjørende for kulturminnenes fortsatte eksistens, styrket i vesentlig grad.
Jørn Holme er i den lykkelige situasjon at forgjengeren, Nils Marstein, lyktes i et møysommelig organisatorisk byggverk og vektlegging av bredt vern av synlige kulturminner. Og Holme trenger all mulig lykke til: Med den samfunnsutvikling vi opplever, er ikke kulturminnene mindre utsatt i dag enn 20 år tilbake – utfordringene står fortsatt i kø!