Arkitektnytt

Sol og lys er helt grunnleggende for opplevelser i bygningsmiljøet og for folks helse og velvære. En skulle derfor tro at arkitekter ville vektlegge slike hensyn i alle tenkelige sammenhenger, ikke bare bruke det i mer eller mindre spenstige prosjektprenstasjoner. Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

Fravær av sol og lys var tema for to tankevekkende innlegg i Klassekampen av Lene Schmidt og Jon Guttu (henholdsvis 11. mai og 31. juni). Begge er arkitekter og boligforskere, og konstaterer at det eksisterende kravet til sol i boligen nå vil forsvinne fra forskriftene. Det er ganske oppsiktsvekkende.

De forteller også fra et møte med kommunalminister med Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) for rundt ti år siden, hvor statsrådens konklusjon var at «Sola må me ha». Etter at byråkratene hadde tygd på TEK10-teksten, ble løftet riktignok dempet ned til at sola bør med. Men altså bedre enn ingenting.

Prosessen fra Tek10 til Tek17, der solkravet forsvant, er interessant. De nye forskriftene skal innføres neste år, og i høringsrunden må flere har sovet godt. Ikke bare Miljøverndepartementet og Helsedirektoratet, men også NAL og Arkitektbedriftene (AiN). Enten fikk de ikke med seg at Tek10 nå har et slikt krav, eller så har de latt seg påvirke av andre aktører i saksgangen. Under alle omstendigheter har de, bevisst eller ubevisst, latt være å kommentere denne endringen i høringsrunden.

Arkitekter vil gjerne ha minst mulig regelverk, de liker å framstå som medlemmer av en superprofesjon som mestrer det meste på egen hånd, helst med et minimum av restriksjoner. Det er nok riktig at alt umulig kan reguleres i forskrift, og sollys er opplagt en problematisk prosjekteringsforutsetning å formulere mer generelt. Forholdene er ulike fra sted til sted og fra prosjekt til prosjekt, men det betyr jo ikke at allmenne krav er unødvendige. Som med alle andre kryssende forhold kreves avveining og kløkt, innlevelse og omtanke for å få til gode løsninger. Uten eksterne rammevilkår fordufter dessverre slik omsorg lett på veien – som oftest på grunn av oppdragsgivers ambisjoner om utnyttelse og fortjeneste. 

Der er meget enkelt å finne eksempler på nye by- og boligprosjekter med helt uakseptable lysforhold – ute og inne. Staten bør kanskje heller ikke fastlegge i forskrift alle detaljer i en ny eller ombygget bolig, og noe kan trygt overlates til fagfolks og beboeres skjønn. På den annen side er det nå på enkelte områder normert ned til millimeternivå, som på dør- og korridorbredder. 

Det er overraskende at samtidig med at kravet til sol i boligen har forsvunnet, dukker det opp detaljerte krav til temperaturer og solskjerming (§13-4 Termisk inneklima). Helt uavhengig av hvor viktig temaet er, må det være omstendigheter som også endrer seg betydelig fra nord til sør med solas vandring over døgnet og året. Det å tallfeste spesifikasjoner på dette området virker like plundrete som på solas, og akkurat her kan en ane ventilasjonsmafiaens skjulte hånds påvirkning på forskriftstekstens formalprosa. 

NAL og AiNs omfattende innspill i høringsrunden til TEK17 har fornuftige kommentarer til rundt 30 paragrafer, også til §13-4. Men altså null om sola som forsvant. Vi får håpe at det ikke betyr at arkitektorganisasjonene stiller seg nøytrale til betingelsene for å oppnå viktige omgivelseskvaliteter. Men innsatsen i høringsprosessen signaliserer dessverre en likegyldig holdning til betydningen av folks opplagte behov for lys og sol.