Arkitektnytt

Selvsagt vil den økologiske utfordringen fortsatt kreve en bærekraftig omlegging av byplanleggingen, med et redusert energiforbruk som overordnet grep. Men det grunnleggende nye i urbanismetenkningen - når pandemiepoken en dag er over - kommer til å handle om behovet for et sosialt og kulturelt fokusskifte i byplanleggingen.

For det er ikke tilfeldig at virusdøden for det første er langt større i verdens storbyer enn på landsbygda, og for det andre at smitten og dødsfallene der rammer strøkene til arbeiderklassen mye hardere enn tilfellet er i borgerskapets domener.   

Dette er et faktum og en lærepenge enten man snakker om New York eller Oslo, London eller Moskva, eller om metropolene i Asia og Sør-Amerika. Et foreløpig unntak fra regelen er det afrikanske kontinentet; la oss håpe at landene der - som har lidd nok gjennom kolonihistorien -  slipper unna koronaens lydløse orkaner.   

Det er åpenbart at de dominerende norske mediene går stille i dørene når det gjelder å publisere forskjellen i dødelighet mellom østkanten og vestkanten i den norske hovedstaden. Men her er for eksempel The New York Times, til president Trumps misnøye, forbilledlig. Avisen har presentert en rekke avslørende artikler som forteller om hvordan de høyere inntektsgruppene rømmer fra Manhattan, Brooklyn Heights og Dumbo til sine feriesteder utenfor tettbebyggelsen.   

Og nylig kunne New York-avisen offentliggjøre en undersøkelse som dokumenterte, med geografisk nøyaktighet, svaret på titteloverskriften ”Hvor dør folk?”. Jo, nemlig i de subsidierte boligblokkområdene i Brooklyn, Bronx og liknende strøk bebodd av afroamerikanere, latinamerikanere og fattige hvite. Ditto sårbare steder på nordre Manhattan er Central Harlem og Morningside Heights. Avisens konklusjon er ikke til å misforstå: ”Inntekt og rase skiller de dødeligste områdene fra de som er blitt mest skånet.”   

I et tilsvarende norsk avisoppslag ville man ha belyst ulikheten mellom Frogner og Groruddalen. Og deretter ha drøftet hvilke konklusjoner man må trekke av dette materialet.   

Mitt poeng er altså at koronaangrepet automatisk setter søkelys på de sosiale skjevhetene i norske byer. Dette tema må derfor - i tillegg til klimautfordringene - integreres i byplandebatten.   

Eller er problemstillingen fortsatt tabubelagt? Nekter vi å se byens klassekarakter i øynene? Lærer vi ingen ting av de misforhold pandemien avdekker?