Arkitektnytt

Konteksten glimret med sitt fravær da Nasjonalmuseet/Arkitektur i utstillingen «Norsk samtidsarkitektur 2000-2005» viste to vernebygg tegnet av Sverre Fehn for Hedmarksmuseet på Domkirkeodden, Hamar: Ikke ett bilde viste byggverkene i deres omgivelser!

Det mest spektakulære av de to består av en serie sammenstilte rammer av limtre med v-formet tverrsnitt med glass imellom. Dette fremgikk av nærbildet av den ene fasaden, men det var jo ikke nok til å danne seg et helhetsbilde av verket. I mangel av mer informasjon kunne jeg bare gjetningsvis skrive at byggverket representerte «et djervt spill på kontrast mot miljøet for øvrig» (i anmeldelsen av utstillingen i AN 10/2006).

For så vidt synes jeg ikke denne karakteristikken traff så galt, selv etter at jeg i år endelig fikk se byggverket i sitt totale miljø; den tette rekken av kraftige, v-formede søyler med smale glass-striper imellom – som med sitt dype relieff kan minne om et uttrukket trekkspill – utgjør virkelig en sterk formkontrast til den lange, plane låveveggen av naturstein og trepanel. 

Imidlertid krever byggverket en avgjørende tilleggssetning: Kontrasten er «forent», som billedhuggeren og arkitekturformlæreren Ramon Isern ville ha sagt, det vil si «harmonisk», «forløst», «formlogisk utbalansert» eller lignende. Det nye byggverket spiller opp til den gamle låveveggen på en overbevisende måte.

Å forklare dette tilfredsstillende anser jeg som umulig, men antydningsvis skjer det etter min oppfatning ved at kontrasten, som gjelder både form, tekstur, farge og størrelse, bygger opp en spenning, som blir forløst ved at det nye og det gamle beriker hverandre.

Man kan prøve eliminasjonsmetoden: Hvordan ville vernebygget ha virket sammen med låveveggen dersom det hadde vært et kubisk bygg med flatt tak? I glatt betong? I natursteinsmur? I slett panel? Eventuelt i kombinasjon? Som var tenkt å skulle harmonere med det gamle ved «oppslutning»? Jeg tror det ville ha virket platt, kjedelig, trivielt. Hva med et prisme i polert granitt? Litt påtatt og fremmed. Eller en diamant i glass? Spenstigere, men man kunne for eksempel mistenkt det for å være et falskt ekko av vernebygget over Domkirkeruinen. Osv..
Hva Fehn har tenkt, vet jeg ikke, men betrakteren har sin egen rett til å synse:  
Fehns vernebygg i samspill med låven danner etter min mening et godt og interessant eksempel på en inciterende, arkitektonisk kontekst.

Tjuvholmen og Bjørvika
Utrolig nok var prinsippet om kontekst utelatt ved prosjekteringen av Tjuvholmen, fikk vi høre på omvisningen i høst. De enkelte arkitektene hadde arbeidet med hver sine hus helt for seg selv uten å få vite noe om hva som ble tegnet på nabotomtene! Hvilke overraskelser de opplevde da den endelige kontekst-virkeligheten ble avduket, kunne det vært interessant å høre litt om!
For en uforberedt betrakter fremstod den tilfeldig oppståtte helheten til dels som en stivnet sluttsituasjon i en bisarr selskapslek.

Den samme leken gjentaes nå i konkurransene om nytt Munch-museum og nytt hovedstadsbibliotek i Bjørvika. Resultatet kan her bli en duett utført av to primadonnaer som verken har sett eller hørt snurten av hverandre før premieren.
Hvordan kan arkitekter finne på å gå inn i slike konkurranser?
Hvordan kan NAL godkjenne dem?