Arkitektnytt

Det er Statsbyggs håndtering av konkurransen på Vestbanetomta i Oslo som er presidentens anliggende. Statsbyggs vektlegging av økonomi og gjennomføringsevne i beslutningen om hvilket forslag som skal realiseres, bekymrer Nerseth. Hun spør om vi er i utakt med samfunnet fordi vi motvillig aksepterer at «konkurransene avgjøres i Statsbyggs egen administrasjon, gjennom en lukket prosess». Eller skal vi, som NAL-presidenten oppfatter som sitt mandat, «kjempe for at en kompetent jury finner frem til det beste prosjektet gjennom en grundig evaluering av anonymiserte løsningsforslag»? Som NAL-medlem forstår jeg hva Nerseth mener, men det er klart at både spørsmålet om hva som er en åpen eller lukket prosess i disse to alternativene, og hva en grundig evaluering innebærer, har interesse utover NALs medlemsregister.

Siden det største problemet knyttet til arkitektkonkurranser, synes å være en forpliktende oppfølging av konkurransen, mener jeg NAL bør tenke annerledes om sin rolle og holdning til arkitektkonkurranser enn det presidenten legger opp til. NAL bør arbeide for arkitektenes vilkår i en konkurransesituasjon og gjerne fortsette å hevde at konkurranser sikrer arkitektonisk nyskapning, men jeg vil oppfordre NAL til å diskutere om konkurranseinstitusjonen bør ha en status uavhengig av NAL.

NALs konkurransereglement er et internt anliggende. Arkitektkonkurranser som innkjøp er forankret juridisk i «Forskrift om offentlig anskaffelser», men denne sikrer bare retten til å delta og forpliktelser til gjennomføring av selve konkurransen. Det gir ingen forpliktelse mellom konkurransen og realisering. Konkurransereglementet har likevel fått en slags formell status. Aktører som ønsker å gjennomføre en arkitektkonkurranse, forholder seg til reglementet slik at NAL skal kunne anbefale sine medlemmer å delta. Hvor forpliktende er NALs konkurransereglement så lenge man ellers forholder seg til det offentlige innkjøpsreglementet? Ikke mye.

I en masteroppgave ved UMB fra 2004 gjorde Aukje Hof en sammenlignende studie av arkitektkonkurranser brukt i Norge og i Nederland (jeg har ikke sjekket hva som eventuelt har skjedd i Nederland etter 2004). I Norge brukes arkitektkonkurransen som diskusjonsgrunnlag for en utvikling som ikke nødvendigvis skal realiseres. I Nederland brukes den til å få sikkerhet om gjennomføring. Det stemmer med NALs bekymring. En arkitektkonkurranse har lav forpliktende status i Norge. Hovedgrunnen til forskjellen ligger i planlovverket. Ny PBL har ikke endret mye på dette. Kortversjonen er at plansystemet i Nederland totalt sett sikrer en mye bedre koordinering mellom overordnet plan og «bestemmungsplan», som er en mer detaljert gjennomføringsplan enn vår detaljregulering. I Nederland er det også kun offentlige instanser som fremmer planer. Og de har en statlig koordinering av arkitekturpolitikk på tvers av sektorer.

I Norge har vi ingen koordinering på tvers av sektorer. Både Statsbygg, Riksantikvaren, Norsk Form og Husbanken har rådgivende roller på statlig nivå, men ingen av dem har koordineringsansvar overfor andre. Nederland har hatt konkurransereglement siden 1883. De har håndbøker for gjennomføring av ulike konkurranseformer. Disse fungerer som avtaledokument mellom aktører som har interesse av at arkitektkonkurranser brukes. Økonomi og gjennomføring vektlegges i konkurranseprogrammet. Dette må på sin side ha entydige og uttømmende beskrivelser av rammebetingelser som utkastene skal ivareta. Hensikten er å redusere risikoen for å få frem forslag som ikke lar seg gjennomføre.

Konkurransesekretariatet i NAL kan sikkert utdype dette systemet og kjenner kanskje til om andre land har en formalisering av arkitektkonkurranser som kan gi bakgrunn for vår diskusjon.

Jeg mener i motsetning til Nerseth at NAL må være åpen for at det kan være ulik motivasjon for å utlyse en arkitektkonkurranse. Noen ønsker kanskje ikke å få frem DET riktige prosjektet eller få frem én realiserbar plan. De søker kanskje etter en samarbeidsvillig arkitekt, de skal løse opp et vanskelig eiendomsforhold, samle inn gode ideer, få til en utviklingsvisjon, eller rett og slett maks kvalitet innenfor en fast økonomi. Alle hensikter kan være like legitime, men konkurransevilkårene må være entydige i de ulike tilfellene. Ikke bare med tanke på hvordan vinnerne skal behandles, men også med hensyn til den videre behandlingsprosessen. Oppfølgende oppdrag er et forhold. Et annet forhold er hvordan konkurranseprogrammet, vinnerutkastet og juryens evaluering, som til sammen utgjør en betydelig argumentasjon, skal behandles videre. Det er et stort avvik mellom den betydningen som tillegges arkitektkonkurranser og arkitektkonkurransens manglende formelle status i plan- og byggesaksprosesser.

Det kan være at en «offentlig forskrift for gjennomføring og oppfølging av arkitektkonkurranser» kunne få til den manglende bindingen. Poenget med forskriften ville da være både å sikre gjennomføringen av selve konkurransen, oppnå en mer forutsigbar oppfølging av vinnerutkastet, samt ivareta interesser til både innbyder og deltakere i konkurransen. Forskriften vil også kunne ta opp juryens rolle og ansvar.
NAL har stor tillit til at juryen fatter riktig beslutning. Det må NAL ha, men NAL-presidentens bekymring i Vestbanesaken virker på meg litt naiv. En NAL-godkjent jury bør være kompetent. Det er jeg sikker på at Statsbyggs administrasjon også mener. Men Statsbygg rapporterer ikke til NAL. De rapporterer til statsråden (som ikke har noe større ansvar for NALs medlemmer enn for andre yrkesgrupper). Statsbygg er også avhengig av Stortingets bevilgninger. Selv om vi er NAL-medlemmer, bør vi vel være interessert i at Statsbygg oppfører seg som en ansvarlig bygger og kvalitetssikrer juryens beslutning.

Dersom NAL mener juryen skal ha tilstrekkelig mandat til å beslutte hva som er gjennomførbart, bør vi ikke da sørge for at vi har et reglement som både forplikter oppdragsgiver til å være tydelig på de økonomiske rammene, og som ansvarliggjør juryen på en helt annen måte enn i dag?

NAL har i sitt reglement et stort fokus på konkurranseprogrammet. Og at det skal være entydig med hensyn til hva som skal leveres, og hvordan det skal leveres. Anonymitetsprinsippet holdes høyt. Avslører du hvem du er, eller leverer mangelfullt materiale, kan du bli disket. Men hvor bindende er vilkårene som er nedsatt for juryen? Er konkurranseutfallet gyldig dersom juryen ikke har holdt seg til vilkårene? Dersom konkurranseprogrammet ikke har noen formell status, har vel ikke juryens utfall det heller? Konkurranseinstitusjonen synes å basere seg på tillit.

Det er ikke noe galt å basere ting på tillit. Det problematiske oppstår når det forventes at juryens beslutning skal bli stående urørt inntil vinnerprosjektet er realisert. Arkitektkonkurranser har ingen forankring i plan- og bygningsloven. Den har med andre ord status som en hvilken som helst mulighetsstudie. Ett viktig prinsipp i PBL er medvirkning. Folk som er berørt av en utbygging, har rett til å bli informert, tatt med på råd og lyttet til, før det fattes beslutninger. Og beslutningstakere er de lokale folkevalgte, ikke en tilfeldig sammensatt jury.

Det er lovfestet at oppstart av planarbeid skal varsles. I ny PBL er planprogram gitt en juridisk status og knyttet til varslingen. Bør ikke da arkitektkonkurranser alltid betraktes som «oppstart av planarbeid» fordi intensjonen ofte er å oppdage nye muligheter? Og bør ikke konkurranseprogrammet derfor tilsvare planprogrammet, og dermed behandles politisk?

Dersom planprogrammet ivaretar informasjon om fire fundamentale forhold, mener jeg arkitektkonkurransen kan både få en politisk og juridisk forankring som kan gjøre oppfølgingen mindre sårbar. Plan(konkurranse)programmet må beskrive: 1) hvilket område skal underlegges planlegging – og årsaken til dette, 2) hvilke problemstillinger skal undersøkes og hvorfor (konkurranseprogram og evalueringskriteriene), 3) hvilke sårbare forhold er det i området som kan tenkes å bli berørt av en utbygging – enkel ROS-analyse (KU-temaer), og 4) hvordan har man tenkt seg den videre planprosessen som skal sikre PBLs krav om medvirkning (herunder ta stilling til hvilken betydning juryens avgjørelse skal ha, hvilke rettigheter knyttes til vinnerutkastet).

PBLs hensikt med planprogrammet er å invitere til innspill. I en arkitektkonkurranse vil disse innspillene komme deltakerne til gode, og de vil kunne forutse den fremtidige politiske diskusjonen som kan være avgjørende for om eller hvordan prosjektet/planen blir gjennomført eller ikke. Når politikerne har vedtatt et planprogram (konkurranseprogrammet), har de vedtatt forutsetningene for konkurransen og juryens bedømmelseskriterier. Arkitektkonkurransen blir således et grunnlagsmateriale som vedlegges saksfremstillingen når denne legges ut til offentlig ettersyn som reguleringsforslag. Da vil det også være mulig for folk som er berørt eller skal ta en politisk beslutning, å lytte til juryen. Er evalueringskriteriene tydelige før juryeringen, og begrunnelsen etterpå like tydelig, vil det kanskje være lettere å akseptere juryens valg. I både evalueringskriteriene og i juryens evaluering vil det utvilsomt også være mye å hente på å skille mellom forhold som skal besluttes politisk i reguleringssaken, og forhold som kun angår byggesaken. 
 

 

En planjuridisk forankring av arkitektkonkurransen kan også redusere overraskende innsigelser fra sektormyndigheter. Det er først når reguleringsforslag foreligger, at sektorene kommer inn. Det betyr at vinnerutkastet, etter at det er innarbeidet i en reguleringsplan, kan tilintetgjøres fullstendig av innsigelser i høringsrunden. Et planprogram kan ikke hindre innsigelser, men kan gjøre deltakerne og juryen oppmerksom på fallgruvene.

Det kan innvendes mot dette forslaget at det blir mer tidkrevende å gjennomføre en arkitektkonkurranse. Det kan hende, men det kan også hende at man reduserer tidsbruken i etterkant.

Arkitektkonkurranser betraktes av NAL som en kvalitetssikring som ikke bør rokkes ved. Det er en oppfatning som er uheldig. Selv om et vinnerprosjekt har ubestridelige kvaliteter, er juryen en liten og tilfeldig utvalgt gruppe som på ingen måte er representativ for den politiske behandlingsprosessen. Konkurranseinstitusjonen bør fornyes.

Jeg støtter NAL-presidentens ønske om å forsvare arkitektonisk kvalitet, og ønsket om statens tillit til at dette kan NAL best ivareta. Men jeg tror ikke tilliten øker av å forsvare dette, uten samtidig å fremstå som en aktør med forståelse for byggherrens behov for å kunne styre økonomi og ansvarlighet i gjennomføringen. Da reduseres arkitektur fort til et spørsmål som stygt og pent. Arkitektkonkurranser bør formaliseres som et virkemiddel både til arkitektonisk innovasjon og til gjennomføring av arkitektonisk kvalitet. Jeg oppfordrer NAL til å arbeide for at konkurranseinstitusjonen lovfestes gjennom offentlig forskrift og forankres i plan- og bygningsloven. Det vil gi konkurransene en både juridisk og politisk forankring som reduserer risikoen for at vinnerutkast blir tilsidesatt.