Arkitektnytt

Onsdag den 4. mars felte Bærum kommunestyre den endelige dødsdom over Kommunegården som kulturminne. I fjor vår var det klart for transformasjon av Kommunegården. For blant annet å romme flere av kommunes ansatte og å tilfredsstille ambisiøse miljømål, mente man det var nødvendig å rive bygningen ned til råbygg og deretter bygge den opp i ny drakt.

Pilot Arkitekter ble engasjert etter forskriftspålagt priskonkurranse. Bare Pilot Arkitekter stilte opp mot de opphavsrettslige, NSW arkitekter. Alt ble gjort klart for en rask intern prosess. En mindre reguleringsendring, og rammesøknaden skulle gå parallelt.

Ved påsketider var alle ansatte flyttet ut og rivningen skulle starte i juni. Høsten 2021 skulle det være klart til innflytting. Men Bærum kommunes pensjonskasse, som er byggets eier, hadde forsømt seg. De hadde ikke vurdert og avklart Kommunegårdens kulturminnestatus. Arkitektene i Pilot hadde heller ingen klar oppfatning om at de stod overfor en bygning av særlig høy arkitektonisk kvalitet og av kulturminneinteresse. Da prosjektets omfang og konsekvenser for Kommunegården og Bærum rådhus ble allment kjent gjennom illustrasjoner i Budstikka, ble kulturminnemyndighet i fylkeskommunen alarmert.

Fylkeskommunen var raskt ute og ba om full informasjon om prosjektet. Det ble påpekt; «at Bærum kommune har et vesentlig ansvar for å identifisere eventuelle verneinteresser i en tidlig fase i plan- og byggesaksarbeidet, spesielt fordi kulturminneregisteringen ikke er gjennomført med hensyn til etterkrigsarkitekturen». Det blir fastslått at Kommunegården har regional kulturminneinteresse, som ville forpliktet kommunen til bevaring.

På grunn av langt fremskredet planlegging pålegges ikke kommunen å verne, men anmodes på det sterkeste å ikke endre Kommunegården fasader og identitet som kulturminne. Da arkitektenes bestrebelser på å vise hensyn til rådhuset mislyktes, kreves endringer av planene. Om ikke pålegget etterkommes, truer fylkesrådmannen med innsigelse.

Det sies også tydelig; «at det anses som uheldig at byggesaken er kommet så langt uten eventuell vernestatus og overordnede rammer for utbyggingen er avklart gjennom planendring». Konsekvensen er full planendringsprosedyre og hold på rammesøknaden. Dette skal komme til å forsinke prosjektet med 9-12 måneder.

Nå er endringene med hensyn til rådhuset gjennomført. Men kommunen anerkjente aldri Kommunegården som et kulturminne og følger dermed ikke opp anmodningene fra fylkeskommunen. Det bygges noe som ligner. Slik er Kommunegården tapt som kulturminne, og et hovedverk i norsk etterkrigsarkitektur raseres, mot NALs sterke protester.

Hvordan kan dette skje i en tid da mange av arkitektenes oppgaver vil være transformasjon av tidligere oppførte bygninger? Er ikke arkitektene forberedt?

Har ikke arkitektene et selvstendig ansvar i transformasjonsoppgaver å forstå når de står overfor arkitektur av særlig høy kvalitet? Har de ikke også et selvstendig ansvar for å avklare en bygnings eventuelle kulturminneinteresse?

Har ikke kommunene som byggeiere et ansvar for å sørge for at valg av rådgivere ikke først og fremst er et spørsmål om pris? Men også et ansvar for at rådgivere har selvstendige evne til å forstå at vern ikke står i veien for utvikling, men at utvikling kan skje gjennom vern?