Arkitektnytt

Boken er bredt anlagt og er rettet til personer som er engasjert i kirken eller er interessert i å vite mer. Behovet for kunnskap er ikke minst påfallende ved åpne arkitektkonkurranser, hvor kanskje bare ett av ti prosjekter er noe å bygge videre på. Lauvland fremhever spesielt at jeg har vært Kirkedepartementets rådgiver i kirkebyggsaker. Det har naturligvis gitt meg mange saker som det skal tas stilling til, men også stadig vært en pådriver til å finne nye løsninger. 

 

«Kirken i landskapet og landskapet i kirkerommet» er bokens hovedtema. Lauvland kan ikke se at jeg har fått frem noen sammenheng mellom landskap, rom og liturgi. Det forundrer meg litt, for jeg har vært redd for å gjenta dette temaet til det kjedsommelige. Betydningen av kirkens plass i landskapet gikk virkelig opp for meg ved en analyse av landskapet der jeg bor, i Asker. Den er presentert i kapittelet «Kultstedet, – midtpunkt i liv og landskap». Et hovedpoeng er at kirken ligger på det stedet hvor «vår væren i verden»kommer sterkt frem. Jeg viser andre eksempler med kirken plassert på en høyde i den brede dalen eller på et nes ute i fjorden. På dette stedet utspilles så våre livssyklusriter. Her er verdensaksen som knytter sammen de «tre kosmiske verdener». 

 

Motivet «vei og senter» er sterkt fremhevet i ulike kapitler. Innholdet har mange betydninger som går lenger enn tolkningen lengderettet rom eller sentralrom. Det handler også om «å bli» og «å være». I kristen sammenheng dreier det seg om «målet der fremme», men også om «gudsriket midt i blant oss». Prosesjonen under gudstjenesten forteller at vi er et folk på vandring, og kirken er rasteplassen. Teologen Jan Terje Christoffersen blir beskyldt for å lage et innlegg som er et forsvar for mine ideer. Det er fullstendig feil. Han har laget et essay uten min viten, men jeg fikk lov å ta det med i boken da det underbygger mange av de tingene som jeg fremfører. Samme tanker kan man for eksempel lese i boken «Kunsten å være kirke» under kapittelet «Kyrkjerommets teologi».

 

Dersom man leser boken som lekmann eller liturg, så blir innholdet et helt annet. Jeg fikk i 1968 oppgaven som voksenleder å lage ungdomsgudstjenester for det som var starten på Tensing på Østlandet. Det ble min hobby og mitt yrke å få liturgiske uttrykk og rom til å samarbeide. «På vei til det hellige fjell» er et innlegg i debatten om nye gudstjenesteordninger, som det arbeides med nå.

I en bokanmeldelse skal leseren sitte igjen med et innblikk i hva boken handler om, og hva som var positivt og negativt. Jeg tviler på at leseren får det i bokanmeldelsen. Her handler det vel så mye om kirkekonsulentstillingen og om Kirkerådet. Gro Lauvland kan skrive bra om arkitektur, men i denne kritikken synes jeg hun bommer på det som er selve poenget med boken, – å gi inspirasjon og opplysning til de mange som strever med å få kirkerommet til å fungere i forhold til symbolspråk, kommunikasjon og liturgi. 

 

Se boken selv på NALs bibliotek eller gå inn på www.kirkekonsulenten.no