Kollegialitet til hinder
I den norske arkitektstanden har det vært et viktig prinsipp om kollegialitet, at man ikke skal kritisere andre arkitekter eller arkitekters verk offentlig.
I en byggebransje og offentlighet i Norge der arkitekten har tapt posisjon og står tilbake uten makt blant politikere, entreprenører og utbyggere, er dette prinsippet bare til hinder for god arkitektur. Ingenting hadde vært bedre for kvaliteten på arkitektur i Norge enn om arkitektene hadde ført engasjerte faglige diskusjoner seg imellom i full offentlighet.
Kollegialitetsprinsippet er gammelt, men til grunn for dette prinsippet tror jeg det også ligger en grunnleggende modernistisk idé om at det kun er én korrekt måte å gjøre arkitektur på, og at den enigheten må arkitekter samlet fronte overfor samfunnet. Revolusjonen krever disiplin.
Det er imidlertid lenge siden det var kun én måte å gjøre arkitektur på, og arkitektstandens svekkede rolle og generelle mistillit i resten av samfunnet gjør at disiplin bare forsterker arkitektstandens framtoning som en uangripelig, fanatisk sekt.
Disse holdningene vises igjen også på prosjektnivå. De fleste arkitekter ønsker ikke egentlig å diskutere arkitektur med oppdragsgivere. De har en grunnleggende mistillit til oppdragsgivere, slik også oppdragsgivere har en grunnleggende mistillit til arkitekter.
I stedet for å vise fram i hele sin skjørhet de analyser og utforskende tankeprosesser og den idéverden og undring som ligger til grunn for arkitekters forslag, fremhever de bastant én konklusjon som de så argumenterer for med vikarierende argumenter som sikkerhet, økonomi eller miljøvern. Sjelden våger arkitekter å argumentere for en arkitektonisk idé med begrunnelse i arkitektur. Denne taktikken gjennomskuer også oppdragsgiver, og mistilliten til arkitekten som i det skjulte bare meler sin egen kake, øker.
En av arkitektenes store styrker er kreativiteten og den evige tvilen og nølingen etter en enda bedre konklusjon enn den man har. Arkitekter burde med faglig tyngde tvilt og nølt i all offentlighet, og skiftet mening ofte, og bidratt til et upolarisert og søkende offentlig ordskifte. Flere enn arkitektene ville turt å mene noe grundig om arkitektur, arkitektene ville stått igjen som fagpersoner man kan ha respekt for, og arkitekturen og byene ville blitt bedre.