Arkitektnytt

I første program ut, dokumentaren «Oslo - den nye byen», får arkitekt og byplanlegger Peter Butenschøn mye plass (var det hans eget program?). Han sier selvsagt mye fornuftig, vi har hørt det i 40 år: Gjør byens første etasjer offentlige, rettet mot handel og shopping, få vekk bankene fra gateplan. All ære til Peter B for hans kontinuerlige formidling av gode byrom. Poenget hans kommer seint i programmet, Peter B er sikkert uskyldig med hensyn til NRKs redigering, men hva var det vi hørte aller først?

 

Jo, det sitter en eldre herre, fra en storgård i Ytre Enebakk får vi vite, med teen sin på Grand Café, kanskje var det kaffe, og skuer utover Karl Johans gate. Nå er alt så mye bedre: I 2015 går man ut, tar i bruk byen på en helt annen måte enn før, får vi høre fra byplanleggeren og Byråden. Barcode i Bjørvika får anerkjennelse for sin grafiske silhuett. Dette er en internasjonal trend forklares det. Mulig det. Men hva er det egentlig som har skjedd i Oslo?

 

La meg bruke min oppvekst i en arbeiderklassefamilie som eksempel: Jeg ble født innenfor porten på Spigerverket, hvor bestefar begynte i støpen som 12-åring. Bjølsen og seinere Grünerløkka og Vålerenga ble våre urbane stuer, vi var alltid ute, fatter`n tok seg en øl på nærmeste pub, det var unger overalt, et sosialt liv i gata hvor alle kjente alle, vi bada i marka og på Vippetangen. Hvor var overklassen? De satt i sine tesalonger og tørte ikke å gå ut og møte bermen fra arbeiderklassen. Kanskje spankulerte de i sine trygge omgivelser på beste vestkant, hvor livet var mindre truende for dem, ned til Grand Café som i dag. Å ta i bruk det offentlige rom ble banka inn med stål i min bevissthet. Hvor ellers skulle vi være? 6 unger på et rom.

 

Men hva er det som skjer i 2015? Opplevelsen av å bli fratatt retten til det offentlige rom kommer snikende, vi får ikke ta det i bruk, kanskje betale for det, vi får ikke bade i fjordbyen, fiskerne fra den rikholdige innvandrerkulturen blir jaga vekk fra bryggekanten, inngjerda cruisebåter erobrer resten, overklassen har kuppa retten til strandsonen, for ingen tror vel at det er arbeiderklassen som bor på Tjuvholmen?
 

Arbeiderklassen har alltid vært byens puls, det er arbeiderklassen som ble urbanisert først. Det nye er at overklassen tilsynelatende våger seg ut (på Aker Brygge og Tjuvholmen), og med mere penger kommer middelklassen etter (deler av Sørenga). Ingen tør å snakke om klasser i dag, det er nærmest tabu, i et blåblått Norge er de som holder hjula i gang borte fra ethvert nyhetsbilde.

 

Litt forsiktig vil jeg si at arkitektene tradisjonelt er rekruttert fra et sosialt sjikt som ikke vet hva klasser er, eller som aldri i sin familiebakgrunn har opplevd fattigdom. Hvordan kan de da tilrettelegge for en klasse i byens rom som de nærmest av genetiske årsaker ikke er i stand til å forstå? Jeg ser ingen paroler i dag for en offentlig styrt bekosta infrastruktur med husbankfinansiert byggeri på toppen. Arkitektene Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe står alt for aleine med sine argumenter for en subsidiert boligsektor med kvalitet. Jeg for min del ser bare private investorer i byen som skal ha penga sine tilbake så raskt som mulig, tid og kvalitet henger sammen, og arkitektene står last og brast ved siden av, ja nettopp, sin private kunde og investor. Uskyldige som vi er? Vår arkitektur blir vel like vakker med subsidier og en offentlig byggherre?

 

Nå skal det sies at NRK i nevnte Oslo-program også fant plass til Element arkitekter med sin vakre og sympatiske bybolig på Dælenenga i Oslo øst, et prosjekt som de tok mye av risikoen for på egen kappe med hensyn til tekniske forskrifter. Og det må da være et tankekors at Element arkitekter brukte 10 år på å få gjennomført denne byboligen, like lang tid som det tok å bygge ut hele Bjørvika? Hvem er det politikerne og de offtentlige etatene prioriterer?

 

Seinere på kvelden, i samme kanal, fikk vi satt det hele i litt større perspektiv. Reportasjene fra de enorme utfordringene som Rio de Janeiro og Mexico City sliter med, kan få norske planleggere til å se ut som hvite, feite, nærsynte mynthandlere. Det er i den tradisjonelle tredje verden at alt det spennende innenfor byutvikling skjer. Hvorfor det? Fordi de ikke har noe valg. Derfor må privatbilen i Bogotá vekk fra gatene, til fordel for et moderne, dedikert bussnett.

 

Hva gjør vi i Oslo? Jeg ser at det males litt blått på asfalten for syklistene noen steder. Der Columbia griper til helt grunnleggende grep for byutvikling, svarer rike Norge med pudder og rouge. Og jammen dukker det ikke opp noe farge på gateplan og byrom i Oslo både her og der. Alt er ved det gamle i klassesamfunnet, almissene hersker. Men kall det ikke byutvikling.

 

Petter Nordahl, Sivilarkitekt MNAL