Arkitektnytt

Vi deltok i november i fjor i anbudskonkurransen om nybygg for lærerutdanningen ved UiT, som arkitekt for vår kontraktspartner PEAB Bjørn Bygg AS. Da juryeringen var gjennomført og innstillingen ble kunngjort i mars i år erfarte vi skuffet at vi hadde tapt konkurransen for et annet, tilsynelatende bedre prosjekt, ført i pennen av Filter arkitekter for Econor AS.

Å tape er en naturlig og nødvendig del av en konkurransepreget arbeidshverdag. For å lykkes faglig må vi som arkitekter, i likhet med alle andre, lære av egne feil og andres suksess. Derfor er det i kjølvannet av enhver konkurranse vi deltar i en selvfølge å be om å få tilsendt de andre konkurransebidragene og studere disse inngående. Da vi gjennomgikk vinnerutkastet for et nytt bygg for lærerutdanningen var vår umiddelbare reaksjon at noe i juryeringsprosessen måtte ha gått fullstendig galt.

Vi mener det er både riktig og viktig å si ifra når vår faglige integritet settes på spill. Som arkitekter har vi kompetanse til å jobbe frem helhetlige løsninger, hvor vi etter beste evne ivaretar alle slags ytelser, krav og forventninger.

I god arkitektur er helheten bedre enn summen av de enkelte bestanddelene, nettopp fordi noen har evnet å skape en helhet som virkelig fungerer. Når vi så skal konkurrere om å komme med de beste løsningene må vi kunne forvente at det faktisk er på disse premissene vi bedømmes. I en konkurranse der helhetlig løsning teller 50 prosent tar vi det som en selvfølge at det i bedømmelsen benyttes faglig kompetanse og forståelse som verdsetter nettopp helheten. Når Statsbygg må dekonstruere denne helheten til målbare, tekniske og økonomiske parametere for tilsynelatende å møte lover og regler omkring offentlige anskaffelser, er det ekstremt viktig at den arkitektfaglige kvaliteten og helhetsforståelsen ivaretas.

Anbudet som vant konkurransen har løsninger som i beste fall trenger lang og grundig bearbeidelse for å tilfredsstille de krav og forventninger som er formulert i konkurransegrunnlaget, med de forsinkelser og kostnadsøkninger det vil måtte medføre. I verste fall resulterer det i at det blir oppført en bygning som ikke vil fungere slik brukeren hadde håpet og trodd, fordi brukeren selv ikke har mulighet til- eller forutsetninger for å forstå og bedømme planene for et stort og komplekst universitetsbygg. Brukeren vet i så fall rett og slett ikke hva de får.

Det kan i det hele tatt være utfordrende å bedømme og vurdere arkitektur. Hva vi karakteriserer som gode eller dårlige bygninger vil baseres på et antall komplekse vurderinger, og flere av disse vil igjen bero på hvordan de fysiske omgivelsene oppleves rent subjektivt. Dette er en av grunnene til at man forsøker å gjøre juryering av arkitekt- og anbudskonkurranser mest mulig objektiv ved å innføre målbare parametere som skal beskrive arkitektonisk kvalitet. Den store utfordringen med dette er at man risikerer paradoksale og selvmotsigende konklusjoner når disse parameterne tas ut av kontekst. For eksempel spiller det ingen rolle at en bygning har en svært velfungerende ventilasjonsløsning så lenge menneskene som skal puste inn den friske luften ikke finner frem til undervisningsrommet eller kontoret sitt. Eller at totalprisen på bygningen er overraskende lav, men det er så små og dårlige fellesarealer at en kostbar ombygging er uunngåelig kun kort tid etter ferdigstillelse. Hvis vektingen av de ulike parameterne ikke er fullt ut gjennomtenkt kan man fort ende med en situasjon hvor nettopp tekniske løsninger for ventilasjon og kjøling til syvende og sist teller mer enn brukbarheten av selve bygningen – eller at prisen vurderes som viktigere enn at brukeren faktisk får de arealene de trenger.

Når anbudskonkurransene juryeres på denne måten åpner man opp for at tilbydere kan spekulere i de ulike vurderingskriteriene. Det har i dette tilfellet tydeligvis vært mulig å tilby et bygg som juryen selv sier har «middels bra arealfordeling og studentarealer», «middels bra samspill med uteområdene» og «utendørsarealer med lavt opparbeidelsesnivå», men allikevel vinne hele konkurransen, fordi prisen er lav og fordi tekniske løsninger (det vil si ventilasjon og kjøling) og entreprenørens organisasjon vurderes som «meget bra».

Det har altså veiet tungt at entreprenøren som vant hadde erfarne folk på saken, mens de øvrige tilbyderne (som alle er blant landets og landsdelens største og mest erfarne entreprenører) på mystisk vis har fått dårlig score på samme kriterium. Med denne konkurranseformen er det altså slett ikke gitt at det beste bygget vinner. Det kan like gjerne være det billigste bygget (selv om alle de tilbudte byggene er innenfor budsjettet fastsatt i konkurranseprogrammet) eller at kriteriene pris, tekniske løsninger og organisasjon veier så tungt at de skviser ut arkitektonisk kvalitet og reell brukbarhet, og man ender opp med en vinner som er middelmådig på alle punkter, inkludert pris.

Dette er slett ikke første gang en offentlig anbudskonkurranse møter seg selv i døra når kriteriet pris får herje fritt. Åpenbare mangler, dårlig kvalitet og logiske brister blir kamuflert bak lav kontraktssum, lave driftskostnader og effektive løsninger: suppa kan først helles i vasken når leverandøren av renovasjonstjenestene begjærer seg konkurs og katastrofen er et faktum. Et universitetsbygg, derimot, blir man ikke kvitt like lett.

Statsbygg etterspurte i konkurransegrunnlaget bruk av tre i bærekonstruksjoner. I tillegg ble det naturlig nok stilt høye krav til miljøvennlighet og bærekraft, blant annet med hensyn på materialbruk og energiforbruk. Vinnertilbudet er et helt tradisjonelt bygg i stål og betong, med de miljømessige påkjenninger det medfører. Undertegnede leverte sammen med PEAB Bjørn Bygg tilbud på et rent massivtrebygg, attpåtil for en lavere kvadratmeterpris enn vinneren. Dette ble ikke nevnt, langt mindre premiert, i Statsbyggs vurdering av de ulike tilbudene. Som vår nasjonale eiendomsutvikler- og forvalter har Statsbygg et ufravikelig ansvar for at bærekraftaspektet ligger til grunn for enhver vurdering som angår fellesskapet. At dette bagatelliseres i juryens innstilling er alarmerende.

Et parameter som ofte brukes i relative beskrivelser av bygninger er brutto/nettofaktor . Dette forholdstallet mellom brutto- og nettoarealer sier noe om hvor effektivt bygningen er løst, på godt og vondt. Når nettoarealet til bygget er gitt av konkurranseprogrammet vil et bygg med lav brutto/nettofaktor også ha et lavt samlet areal, relativt sett. Men det betyr også at bygget har lite areal avsatt til korridorer, uformelle møteplasser og andre fellesarealer, og at alle deler av planløsningen er løst så knapt som mulig. Statsbygg opererer selv med et erfaringstall for B/N-faktor på cirka 1,8 for universitetsbygg, som presisert i konkurransegrunnlaget. Når vinnerutkastet kan skilte med en faktor på 1,6 har de selvfølgelig også et lavt totalt areal, naturlig nok vil totalprisen også være lav. For å oppnå et så lavt tall må man nødvendigvis ha fjernet en stor del av arealene Statsbygg selv mener er nødvendig i et universitetsbygg. Hvordan dette kan passere juryen uten at bjellene ringer og det røde flagget heises til topps, er for oss uforståelig.

Bygningsmassen på UiTs campus i Breivika er egentlig en åpen historiebok som ble påbegynt på slutten av 70-tallet, der man kan lese om politiske, pedagogiske og arkitektoniske retninger i stadig utvikling. Det er viet noen sider til hvert tiår, hvor de ulike bygningene tydelig gjenspeiler sin arkitektoniske samtid. Når staten nå legger tre hundre millioner kroner på bordet skulle man tro at det var for å tilføre et nytt kapittel, et bygg som sier noe om vår samtid og våre ambisjoner. Vi skulle ønske at dette var en fortelling om kvalitet, miljøvennlighet og fremtidsrettet byggteknologi. Men så skal man i stedet, om noen få år, på siste side kunne lese om arealeffektivitet og brutto/nettofaktor.

Universitetsbygg er på sett og vis en egen typologi. Det er offentlige bygg som skal representere de verdier staten og samfunnet står for, både overfor omverdenen og ikke minst overfor de som skal befolke byggene – studentene. Mange flotte universitets- og høyskolebygg er blitt bygget i Statsbyggs regi de senere år, for eksempel Institutt for Informatikk (IFI) ved Universitetet i Oslo, Høgskulebygget ved Høgskulen i Sogn og Fjordane (Fosshaugane Campus) og Høgskolen i Bergen, for å nevne noen. Felles for alle disse er at de som har utformet bygningene har evnet å samle alle intensjoner, forventninger, lover, regler, krav, behov, studenter og ansatte i en velfungerende, storslått helhet. Disse byggene har ikke blitt til som resultat av et ønske om arealeffektive tekniske anlegg eller lavest mulig brutto/nettofaktor. Alle de nevnte eksemplene kjennetegnes ved effektive løsninger, effektivitet i den forstand at det er en veloverveid og vellykket fordeling av lys, luft, arealer og romlighet. Det er selvfølgelig også arealeffektive løsninger: flere rom og funksjoner har blitt redusert til et minimum innenfor de gitte premissene. Disse løsningene hadde imidlertid ikke vært tålelige om det ikke var for den store helheten, de store, høye rommene man kan orientere seg i, ganglinjer eller korridorer med utsikt til utsiden eller et indre gårdsrom, eller vertikale, visuelle forbindelser som gjør bygget lesbart og brukbart både for ansatte som har jobbet der i flere år, og studenter som skal orientere seg i bygget for første gang.

Lærerstudentene, derimot, vil bli avspist med et mørkt og trist bygg med et lite gjennomarbeidet konsept, en dårlig planløsning, mørke og smale korridorer, alt for små fellesarealer og uformelle møteplasser, og en tankeløs fasade. I tillegg har det skjedd noe helt uforståelig: universitetet poengterte selv i konkurransegrunnlaget at den såkalte Farmasiaksen, en gangforbindelse som strekker seg gjennom og forbinder hele campusområdet, måtte integreres i nybygget. Juryen har imidlertid hatt så store skylapper at et bygg der vareleveringen blokkerer denne aksen stikker av med seieren (!). Vi håper skylappene fjernes før bygget står klart, ellers risikerer hele juryen å bli overkjørt av en varebil når de skal på ferdigbefaring.

Politisk er det liten tvil om at lærerne og lærerstudentene skal prioriteres som et satsningsområde – de spiller tross alt en helt avgjørende rolle i å forme vår nasjonale fremtid. Følgelig skulle det bare mangle at lærerutdanningen får et bygg som reflekterer nettopp dette – og som fullt og helt fyller rollen det burde ha: en god, velfungerende, gjennomtenkt og fremtidsrettet arena for læring.

For ikke mange år siden ville en konkurranse om et nytt universitetsbygg vært en stor og viktig oppgave som de ulike deltakerne gjennomførte med seriøsitet og solid faglig forankring. Vi ville lagt sjela vår og utallige arbeidstimer i å jobbe frem en unik, gjennomarbeidet bygning som viste respekt og forståelse for den rollen universitetet spiller i samfunnet. Vinneren ville vært det beste bygget, fordi kvalitet var hovedkriteriet i juryens vurdering. I den samme konkurransen i dag legger noen av

oss både sjel og arbeidstimer i det, mens kynikeren vinner på walkover fordi han blir favorisert av både konkurranseformen og Statsbygg.

Statsbygg forvalter vår nasjonale bygningsmasse, og de kontraherer og bygger for milliarder av kroner hvert eneste år. Stort sett gjør de en brukbar jobb, men stadig tøffere konkurranseformer og større krav til pris, lønnsomhet og kvantifiserbare kvalitetsparametere stiller ditto større krav til at Statsbygg faktisk er kompetente til å håndtere disse prosessene. I en konkurranse som denne vil flere hundre millioner kroner og lærerstudentenes fremtid ligge i hendene på juryen i en kort, intensiv periode der de skal fordøye og ta stilling til svært store mengder informasjon. De skal sannsynligvis takle interne uenigheter, og de skal balansere hensynet til brukerens krav og forventninger, arkitektonisk kvalitet og helhetlige løsninger opp mot kriteriet pris og et brennende ønske om velfungerende ventilasjonsanlegg og effektive vareleveringsløsninger. Det skal med andre ord ikke så mye til for at utfallet blir noe annet enn det brukeren – i dette tilfellet Universitetet i Tromsø og lærerstudentene – er best tjent med.

Vet dere hva dere får? Spørsmålet virker kanskje arrogant, men vi stiller det i fullt alvor. Hvordan kan UiT, lærerutdanningen og lærerstudentene som sluttbruker av et kommende nybygg være sikre på at dere faktisk får det beste av de byggene som er tilbudt dere i anbudskonkurransen, innenfor budsjett? Jo, det måtte være ved at dere har 100 prosent innsyn i, og tillit til, det systemet Statsbygg har konstruert for å velge bygg for dere. Men har dere det? Vi er slett ikke sikre på at Universitetet i Tromsø, lærerstudentene, politikerne eller folket for øvrig faktisk vet hva de får servert av Statsbygg i dette tilfellet.

Spørsmålet kan også omformuleres: Vet dere hva dere går glipp av? Hvis dere er interessert i å finne ut av nettopp dette, stiller vi gjerne i et møte hvor vi legger frem våre synspunkter og vurderinger, og ikke minst vårt bidrag til konkurransen om nybygg for lærerutdanningen ved UiT.

(For ordens skyld: vårt prosjekt ble av juryen vurdert til å ha «meget bra studentarealer og arealfordeling», «meget bra samspill mellom bygget, uteområdet og omgivelsene», at «inngangssituasjon, forhold til eksisterende bygg og utendørs arealer er meget bra utformet», «særdeles bra ivaretakelse av ytre miljø, med stor klimagassreduksjon og høyt fokus på miljøstyring» samt at «bygningen med uteområder vurderes å ha et meget bra estetisk og arkitektonisk uttrykk».)

 Med vennlig hilsen

Stein Halvorsen arkitekter AS v/Stein Halvorsen