Jubileumsdønninger
NAL ble stiftet – altså for hundre år siden – etter to herremiddager på Restaurant Håndverkeren i Oslo. De tilstedeværende var tydeligvis så opprømte at ingen husket på å gjøre opp for bevertningen før de gikk; beløpet var på litt over 200 kroner, noe mer enn hele den årlige kontingentinngangen. Vi vet at restauratøren sendte en purring, men det er fremdeles pinlig usikkert om regningen noen gang ble betalt. Ingen god start, spør du meg.
Nå er belastningen på økonomien betydelig. (Hvor mye det dreier seg om er vanskelig å si fordi dette utrolig nok er en hemmelighet i en medlemsorganisasjon; det sto riktignok noe om underskudd i millionklassen noen timer i uke 45 på arkitektnytt.no, men meldingen forsvant og spørsmålet om hvem som eventuelt har sensurert den bort er ikke besvart av redaksjonen.) Vi får håpe at alle regningene etter 100-årsfesten er betalt.
Underskudd og budsjettrot er imidlertid ingen stor nyhet; det har pågått i hundre år og stemmer nok dessverre bra med det inntrykket – om uorden i det pekuniære – arkitekter har i samfunnet. Arrangementer som Arkitekturdagen har vel aldri gått med overskudd, og spørsmålet er om de noen gang har hatt slik betydning – for medlemmer og/eller samfunn – at en kan forsvare en dekning av utgiftene med relativt store deler av medlemskontingenten. I forbindelse med siste storstilte feiring deltok tross alt bare rundt 10-15 prosent av medlemmene. (Selv hadde jeg ikke anledning til å delta da jeg var på oppdrag i Sør-Sudan, og oppslutningen på Vulkan er en antakelse som ikke er bekreftet ved selvsyn.) Dersom tiltakene er så populære som referatene i Arkitektnytt programmessig tilsier, kunne en jo ganske enkelt bare øke deltakeravgiftene for å få det til å gå i hop økonomisk.
Under alle omstendigheter er det lett å anbefale faglige regnskap eller evalueringer av slike tilstelninger i ettertid, for blant annet å se om i alle fall noen av ambisjonene slår til. Etter det jeg har fått med meg er en målsetning for Arkitekturdagene alltid å bedre samfunnskontakten, og i forbindelse med jubileet tror jeg pinadø en mente at folk flest skulle med på feiringen. Hadde en klart det ville det etter min mening absolutt vært forsvarlig å subsidiere, men den ubehagelige sannheten er jo at folk flest uteblir og at powerpoint-framsyningene blir interne show – og sånn sett sikkert interessante nok. De få utenforstående – fra politikk og media – som er utskremt, forsvinner i all stillhet så fort de kan etter at takketalene er over; trolig har resten av programmene rykte som relativt irrelevante ego-presentasjoner. Det er da også minimalt med referater å finne etterpå i for eksempel dagspressa.
Neste gang en steller i stand en fagsammenkomst burde en senke skuldre og ambisjoner, og kanskje akseptere at det i hovedsak er kolleger som kommer – og ta alt annet som bonus.
Dersom en derimot vil prøve å få med folk flest kan en med fordel først lese hva presidenten for 50 år siden – Frode Rinnan – sa i sin jubileumstale i Universitetets Aula: «Jeg tror at når vi står frem i offentligheten med et program, da må vi lære oss et språk som er fritt for vår spesielle filosofi. Det må være fritt for begreper som bare hører hjemme i vår krets. Uten at vi forfaller til flat popularisering må vi kunne fortelle det vi har å si på alminnelig norsk. Helt annerledes og lett er kontakten med publikum så lenge arkitekten beveger seg innenfor den trygge sirkel som omslutter den gode smaks- og de anerkjente fasongers verden. Men her skjer det som bekjent intet som fører oss videre.»
Ikke så dumt.