Arkitektnytt

Krav fra myndighetene er nesten det eneste eiendomsutviklere, meglere og utbyggere har som forklaring på at boliger nå koster flesk. Slikt kommer regelmessig og selvsagt udokumentert, samtidig som alle vet at det er tomtespekulasjon og profitt som styrer prisen.

Frem til Willochs liberaliseringsinnsats i 80-åra var det Husbanken som bestemte hva nye boliger skulle koste. Dette tallet var «hemmelig», men alle i bransjen visste selvsagt hvor det lå. Anbud og søknader ble samstemt, og indirekte førende for resten av sektoren. Pristaket ga noe rom for å spille på teknologi, effektivitet og utførelse, men det ble likevel til litt overskudd og god kvalitet – etter datidas forutsetninger.

Etter hvert tok markedet over og er nå totalt dominerende. Prisene ligger på det dobbelte av byggekostnadene – inklusiv normal fortjeneste (se Johan-Ditlef Martens og Ketil Moes bok: «Hva koster en bolig?»).

Newmarket er en liten by nord for London og øst for Cambridge, kjent for hesteoppdrett (for dem som ser på serien «The Crown»: Det er hit dronninga drar for å kjøpe hester). Her ligger et rundt 50 år gammelt boligområde – Studlands Park – med alle kjennetegn på god, tett-lav bebyggelse. Som i de nærliggende landsbyene har det en variert bygningsmasse i 1- og 2-etasjer arrangert i mindre grupper forbundet med trange gateløp. Bydelen har noen småbutikker, pub og sentralt i området en liten park – a village green.

Forhistorien her er interessant. En dag midt i 1960-åra fikk arkitekt Ralph Erskine (1914–2005) en telefon til kontoret sitt på Drottningholm i Stockholm. Den kom fra en stor britisk boligbygger, Bovis, og samtalen forløp, ifølge Erskine, omtrent slik: Entreprenøren sa at de på dette området skulle bygge småhus etter en vedtatt reguleringsplan som i hovedtrekk fastla utforming pluss antall enheter. Dessuten var det bestemt at bebyggelsen skulle følge en Parker Morris-standard med hensyn til leilighetstørrelser, kvaliteter og pris (omtrent som datidas Husbank).

Erskine bekreftet at han var interessert, og ble da fortalt at entreprenøren hadde overtatt et konkursbo. «Som betyr?» spurte Erskine. «At vi har alle teglsteinene og takpannene, og samtlige takstoler, vinduer og dører som trengs», var svaret. «Dere har ikke flere krav da?», spurte Erskine. «Nei», sa Bovis-mannen. «Jeg tar jobben likevel», kom det i retur.

Det relativt flate området var omkranset av veger på to kanter og hadde få særtrekk, men de nye planene ivaretok det som var av stedskvaliteter, blant annet en liten allé som gikk skrått over tomta. Erskine hadde en stund arbeidet med Welwyn Garden City etter avlagt diplom på Regent Street Polytechnic (nå Westminster University) før han dro til Sverige i 1939, og hadde dermed hagebyprinsippene inne og kjente selvsagt godt den engelske landsbyen og dens karakteristika. Disse kunnskapene ble utnyttet til det fulle og kreativt omformet i arbeidet med Studlands Park – tydeligst gjenkjennelig i bebyggelsesplanen.

På spørsmål om ikke begrensningene som lå i oppdraget gjorde at han var i tvil, både til å ta jobben og med hensyn til resultatet, sa Erskine: «Tvert imot. Jo flere begrensinger, flere utfordringer; jo flere utfordringer, større innsats; jo større innsats, desto bedre resultat.»

Erskine, tett-lav, Husbanken og Parker Morris er nå historie, men lærestykket for dagens meglere, spekulanter og deres arkitekt-drabanter, er i alle fall at prisen bestemmes relativt uavhengig av utforminga, og at kvaliteten i liten grad reduseres med strenge krav.