JEG er Edvard Munch!
I striden om Munch-museets lokalisering, hvordan ville et tenkt innlegg fra Edvard Munch selv vært formulert? Her er et formuleringsforsøk basert på faglitteraturens skriftlige kilder, inklusiv sitater fra Munch selv og fra hans nærmeste, satt i kursiv.
Beliggenhet
JEG er Edvard Munch! Dere diskuterer lokalisering av et museum for min kunst, for mine «barn». Men har dere lyttet til mine ønsker, lest signalene mine, ledetrådene jeg la ut? Har dere forstått dem?
Spørsmålet om beliggenhet burde vært løst enkelt ved å vise respekt for mine ønsker. Som Rolf Stenersen har skrevet i sine bøker om meg stilte jeg fra tid til annen spørsmål ved om jeg hadde gjort det riktige testamentariske valg. Stenersen har rett i at jeg «likte Oslo svært mye. Byen lå fint til ved fjorden. Den kunne ha vært en av verdens vakreste byer. Luften var så klar. Mild og klar. Å spasere ned Karl Johan kunne være en ren fornøyelse (…) Jeg likte å spise på jernbanekafeen ved Østbanen.»
Jeg likte også Ekely med sitt utsyn over Oslofjorden og mine eiendommer ved sjøen på Åsgårdstrand og Hvidsten. Det var fjorden, dens vestside, som lå mitt hjerte nær. Derfor tilbrakte jeg 28 frivillige år der. Jeg tror mine «barn» også ville trives ved fjorden.
Frognerpark-lokasjonen, som jeg en gang var interessert i og som jeg skrev om, var ikke gjennomtenkt. Den skyldtes ren og skjær misunnelse. Det må jeg innrømme. Den middelmådige billedhuggeren Gustav Vigeland fikk enorme oppdrag av byen. Jeg fikk ingenting. Jeg ville balansere dette alt og ingenting bildet ved å få mitt museum plassert midt i Frognerpark-middelmådigheten. Jeg ser nå at det var en dårlig ide.
Og så Tullinløkka da, Nasjonalgalleritomten?
Da min venn Jens Thiis, sjefen for Nasjonalgalleriet i 1937 skrev til meg om denne lokasjon svarte jeg da svært tydelig. Thiis skrev: «I forbindelse med utvidelsen av Nasjonalgalleriet har jeg etablert et forslag som tilsier at Munch-museet burde plasseres som en separat bygning på sydsiden av Tullinløkka….Vær så snill, kjære Edvard Munch å ha ikke for mange motforestillinger, men aksepter i prinsippet denne planen min….» Jeg kontaktet ham straks og sa: «Når du om noen dager mottar mitt brev, vil du forstå at din plan for et museum der for meg ikke passer mine større og flerfasettede arbeider. Jeg mistet interessen for et slik museum for et par år siden.»
Dette var i 1937, det er 75 år siden jeg avviste Nasjonalgalleriforlaget og Tullinløkka. Har dere fortrengt det? Min venn Rolf Stenersen gikk så på meg og ville vite hva som da skulle skje med samlingen min etter min død. Jeg svarte: «Oslo får den. Det er best for samlingen. Den hører til her. Men jeg burde jo ha gitt den til Tyskland. Det var der jeg først skapte meg et navn»….«Det er fryktelig at Oslo skal få samlingen. Verst var Aftenposten. Selv etter at Scibsted døde bedret ingenting seg. Aftenposten sultet meg nesten til døde.»
Arkitektur
Så til spørsmålet om arkitektur.
Jeg var alltid en radikal maler for min tid, jeg ble i lange perioder latterliggjort, spyttet på og fikk forferdelige kunstkritikker. Men jeg hadde mine pusterom. Jeg stengte meg inne på mine eiendommer hvor jeg malte og jeg forlot landet når det var nødvendig. Jeg hadde radikale venner. Min venn Rolf Stenersen lot bygge en modernistisk sensasjon av en villa i Oslo, Villa Stenersen. Arkitekten var den kompromissløse Arne Korsmo. Mine malerier var de eneste som hang på veggene. Huset var det motsatte av «cosy». Det hadde store glassflater og nakne hvite vegger. Jeg sa til Stenersen: «Det er et vakkert hus. Det er godt at det ikke bare bygges skittenbrune og skittengrå hus».
Stenersen skrev om et av mine hus: «Senere bygde han dette huset etter egne tegninger. Det er en smal og høy bygning, som ser ut som en mellomting mellom et kraftverk og en hvit likkiste.»
Jeg liker det moderne, analogien med kraftverk og høyreist likkiste er ikke fremmed for meg. Husk: Jeg var moderne, visjonær og jeg kan derfor også like et moderne museum. Fri meg fra å plassere mine «barn» i et mausoleum.
Miljøvennlighet
Til slutt vil jeg si noe om natur og miljø. Vi må lære oss å bedre se sammenhenger. Arkitekturen og byplanleggingen må reflektere tidens sammenhenger, helheten må forstås. Et museum for min kunst må respektere tiden. Tiden krever energieffektive bygg og det bygget jeg vil gå inn for må være et slik bygg. Husk: Jeg malte «Skrik» og skrev på et skilt på rammen: «Det store skriket i naturen». Dessverre er skriket i naturen blitt sterkere med årene. Vi må gjøre mer for å stanse skriket, for å mildne lidelsen i naturen. Thiis i Nasjonalmuseet vet godt hva jeg mener. Jeg skrev til ham, med snert allerede tidlig på 1930-tallet: «Som et medlem av sekten vegetarianerne, sier jeg; omvend deg fra kannibalismen. Ikke spis dine onkler, tanter og små kusiner med skinnende øyne – men spis slik lammet spiser, liljen, the lily of the valley og gresset. Du er allerede halvt vegetarianer, Thiis, siden cognacen, burgunderen og champagnen er druens blod.»
Neste år er det 150 år siden jeg ble født. Det vil ikke stå noe nytt museum klart til å huse mine «barn» til den anledning, til tross for at jeg via mitt testamente i 1940 – fire år før jeg døde – donerte min generøse gave, min kjempesamling til nasjonen Norge via Vestre Aker, nå Oslo. Dere krangler om prisen på et museum. Småpenger for en oljestat, et par-tre skrik for meg. Det er krenkende!
JEG, Edvard Munch, en radikal, visjonær, moderne kunstner som stod høyreist ved fjorden. Jeg er «The Modern Eye». For meg er valget enkelt. Tullinløkka har jeg grundig avvist. Tøyen har jeg ikke engang nevnt. Jeg likte Østbanens menneskemylder, Østbanen ved fjorden. Det er der menneskestrømmen glir. Det må bli ved fjorden. Det må bli «The Modern Lambda».
Dette debattinnlegget er et omarbeidet versjon av en kronikk som først sto på trykk i VG 16. oktober 2012.