Arkitektnytt

Arkitektnytt har nylig publisert innlegg fra Ulf Grønvold og Kjersti Hembre om Y-blokkas arkitektoniske og byplanmessige egenskaper. Det er lov å ha ulike syn på dette etterkrigstidens kanskje viktigste offentlige bygg. Det er også greit å juble over at to historiefortellende, påbygde etasjer på H-blokka rives, selv om dette neppe blir synlig fra bygulvet, hvor folk flest ferdes, og som dessuten vil overdøves av den enda høyere, planlagte A-blokka. Det jeg mener ikke er kurant, er hvordan vi som arkitekter utfører vår rolle og ordlegger oss på en måte som fordreier virkeligheten.

Ulf Grønvold har, som den kompetente historikeren han er, hatt en sentral rolle i Y-prosessen. Han har vært involvert helt siden en ekstern konsulentrapport skrevet for Statsbygg om minnemiljøer og videre bruk av de eksisterende byggene i regjeringskvartalet ble skrevet høsten 2011, og som statsråd Rigmor Aaserud baserte sin rivevurdering på. Den inneholdt ulykksalig også alternativet med å skjære ned kunstverkene og rive Y-blokka.

Arkitekturhistorien har mange eksempler på geniale arkitekter som har latt seg inspirere av tidligere tiders byggverk. Ett eksempel er Mies van der Rohe, men mange andre kunne også nevnes. Erling Viksjø lot seg utvilsomt inspirere av UNESCO-bygget. Grønvolds nokså nedlatende beskrivelse av hvordan «arkitektur smitter», gjør denne type inspirasjon til en sykdom som han bruker til å «diagnostisere» Viksjø med. Og når Grønvold selv «spinner» om hvor dårlig Viksjø tolket bysituasjonen på Hammerborg, og ikke minst hans arkitektfaglige intensjoner, blir det i beste fall en meget selektiv, nærmest en falsk beskrivelse av bakgrunnen, den fysiske virkeligheten og Viksjøs intensjoner.

For det første: historiske byer, slik som Roma, er full av situasjoner hvor sekvenser av byrom og smale passasjer omgir historiske bygg og faktisk forsterker opplevelsen av bygget. Så også for Y-blokka. Samspillet mellom det rause byrommet mellom H-blokka og Y-blokka og den smale, men menneskelig formet passasjen langs Deichman bibliotek, forsterket, ikke reduserte, bysituasjonens kvaliteter.

For det andre: Grønvold utelater et viktig tema når han sammenligner Unesco-bygget og Y-blokka, nemlig størrelser og skala. Selv om Y-blokka er omgitt av to og ikke fire gater, så er forholdet mellom tomtearealenes og bygningenes størrelser, altså fotavtrykket, på Unescobygget og Y-blokka omtrent likt. Romligheten er altså omtrent den samme. Romligheten rundt Y-blokka må derfor også ha vært rimelig god, siden Grønvold roser Unesco-byggets romlighet.

Jeg vil også mene at Y-blokka var enda sterkere «embedded» i byveven enn Unesco-bygget, nettopp fordi bygningen forholdt seg nesten kirurgisk nennsomt til byggene rundt. At bygulvet foran biblioteket var stemoderlig opparbeidet, skjedde lenge etter Y-blokkas oppføring, i strid med Viksjøs intensjoner. Viksjø kan heller ikke klandres for et veganlegg som kom i ettertid, noe Grønvold vet godt, men som likevel brukes som argument mot Y-blokka. En seriøs arkitekturkritikk vil både inneholde beskrivelse av hva bygget er, hva arkitektens intensjon var, og så en vurdering av om intensjonen innfris. At Grønvold velger en retorikk som sykeliggjør Viksjøs arkitektfaglige kompetanse, reduserer og mistenkeliggjør arkitektens intensjoner og Y-blokkas verdier på en slik ensidig negativ måte, er ikke en seriøs arkitekturkritiker verdig.

Kjersti Hembre har påpekt behovet for en sannferdig historie om Y-blokka. Historien beskrives alltid subjektivt, gjerne i ulike versjonen. Men det går en grense for når historieskrivingen blir falsk, slik vi kjenner det igjen fra amerikansk og israelsk politikk. En norsk-jødisk kaptein fra det israelske forsvaret, som inntil for et par år siden var forsvarets talsperson, uttalte nylig at selv om de tidligere ikke alltid sa alt som var sant, så skulle de aldri lyve eller fabrikere falske sannheter. Det må gjelde oss alle når vi skriver vår egen versjon av historien.

Ellen de Vibe, arkitekt og byplanlegger