Arkitektnytt

Hvordan kan en klarere enn dette uttrykke dagens fravær av farger? Vi som er litt «oppe i årene» har tidlig i livet vokst opp med farger som en helt selvfølgelig del av våre liv.

Farger er jo det som oppstår når vi spalter hvitt, naturlig dagslys, slik for eksempel fargespektret framstår i en regnbue. Vi skiller mellom farger og valører, det siste er alle overgangene/gråtonene som ligger mellom det hvite og det sorte. Hvitt og sort er ikke farger, men ytterpunktene for valørene, og de er også valører. Om vi blander disse «fenomenene» får vi mørkere og lysere farger. Og farger dannes for oss når de passerer øynene og oppfattes slik de gjør av hjernen. Uansett: de eksisterer for oss mennesker.

I dag har fargebruken nær forduftet. Det er en markert forskjell med henhold til svekket bruk av farger som har oppstått hos oss de senere år. Dette ser det ikke ut til at mange legger merke til, eller i alle fall legger vekt på, noe som etter min mening er et ganske merkelig fenomen.

Om en ser i hvilket som helst designblad, hvilket som helst tidsskrift og reklamemateriale som omhandler boliger og innredning, interiører, eksteriører, materialer, maling og produkter, og vil vite hva som for tiden er «in», så finner vi den samme forbløffende mangelen på farger. Det virker som om produsenter og salgsinstanser ikke tror at produkter med farger vil kunne selges, at de ikke lønner seg å produsere og ikke lar seg omsette.

I stedet «kvikker man opp» med sorte produkter, sorte og grå interiører, sorte vegger. Tenk det! Og hvilken fargeglad person tør bosette seg i et sosialt bygningsfellesskap? Her blir en raskt nedstemt om en fremmer friske fargeforslag, og hele bofellesskapet blir enstemmig malt i grått pluss-minus i valør. Det virker som om ingen hever sin røst mot dette, noe man nå har praktisert år etter år, og som ikke noe tyder på at skal ta slutt.

Bare kort: I tidligere perioder mente man at friske, sterke farger frisket opp i våre omgivelser, de gjorde disse trivelige og «livsbejaende», og også at alle klare, rene farger passer sammen, gir oss energi og har betydning for vår psykiske helse. De var viktige for oss. Det har blitt hevdet at vi som mennesker er psykisk avhengige av naturfarger som vi, som de vesener vi er, har utviklet oss i.

Tenk på det inntrykket av karakter og kraft som kan ligge i et fargesterkt byggverk, i en husgruppe eller en by i samspill med vakker natur. En opplevelse av noe spesielt, som ikke kan erstattes av noe annet, som, om de formes «riktig», tilfører verdier og beriker helheten. Fargene er en viktig del av menneskeverket, som beriker naturen med sitt samspill. Fargene beriker formene og volumene, og naturens farger. Farger har, når de brukes «riktig», en ubestridelig sterk egenverdi som virkelig har stor betydning.

Og, når vi lar være å bruke farger, da mister vi noe verdifullt. Et eksempel fra vår egen nære historie: I fargenes høykonjunkturperiode i etterkrigsfunksjonalismen hadde vi den polykrome (fargesterke) gjenreisningsarkitekturen, med Kristiansund som det fremste eksemplet. Forleden så jeg at også her er fargegleden svekket ved at en nå anbefaler svakere farger på husene, farger som glir over i gråtoner og utydelige, svake pastell-etterligninger, samtidig som en synes å late som om dette er de samme klare farger som en brukte tidligere. Det er lett å bli smittet av tidens angst for farger, spesielt skal det må en sterk rygg til for å kunne stå for sterke farger.

Den, etter norske forhold, nær eksplosive fargegleden som kommer til uttrykk ved gjenreisingen av de brente byer etter krigen, slik nettopp Kristiansund er vårt sterkeste og beste eksempel på, både i sentrumsbebyggelsen og i de fargesprakende rekker av «svenskehus» i forstedene. Fargene er et fyrverkeri av glede over den nye, gjenreiste byen og i seg selv verdt et studium.

Det er virkelig motsatsen til situasjonen i dag. Med dette perspektivet ser vi nå ut til å være inne i en depresjon!

Enhver kan teste seg selv, i en ledig stund og hvor som helst: Tell hvor mange grå-hvite og sorte biler det går på veiene våre og hvor mange som har farge. De siste er få og de sorte er mange.

Nedover i Europa ser det bedre ut, det er her hos oss vi er hardest rammet. Vi har rett og slett blitt redd farger.

Hva kan hvem gjøre? Og når tar dette omfattende fargeløse valørpreget slutt? For det gjør det jo.

Det er grunn til å oppfordre arkitekter, designere og alle andre fagpersoner som har kunnskaper på området, til å ta et spesielt ansvar for å få fargene tilbake på alle de felt hvor de beriker vår tilværelse.

John Bjørn Koksvik, sivilarkitekt