Hvorfor så stille fra standen om campusutvikling og NTNU?
Dette debattinnlegget er skrevet som et spørsmål fra Folkeaksjonen «Bevar Høyskoleparken» til NAL og NLA, Trondhjem Arkitektforening (TAF), og Norges Landskapsarkitekters forening (NAL) avdeling Trøndelag.
Campusprosjektet har laget en Fysisk plan, med konsekvensvurdering av tre konsept. Fysisk plan er del av grunnlaget kunnskapsdepartementet og regjeringen nå bruker for å vurdere bevilgninger i mangemilliardklassen for et samlet utbyggingsprosjektet på cirka 120 000 kvadratmeter de neste ti årene.
Campusprosjektet slik det er organisert nå, har gått over to til tre år. Det er laget flere «utredninger», og på denne tiden i fjor jobbet mange av landets arkitekter på spreng i NTNUs plan- og designkonkurranse for campus. Utgangspunktet for anbefalingen fra NTNU i Fysisk plan er vinnerprosjektet som viser omfattende utbygging i Høyskoleparken langs Klæbuvegen. Ja, i Høyskoleparken!
Prosjektet viser ingen forståelse for Høyskoleparken sin verdi og betydning akkurat slik den er i dag, en kultivert naturplett midt i den tette byen, der de naturlige landskapsformene er synlige og tiltrekkende på hardt arbeidende voksne som søker et beroligende øyeblikk, og på barn og unges frie lek og utfoldelse, uten designede lekeapparat og voksenstyrt aktivitet! Hvordan kan det ha seg at det å bygge i Høyskoleparken er valgt som det riktige grepet for et moderne og framtidsretta universitet, og at parken er blitt en brikke i et politisk spill? Likevel er det så stille så stille, så alt for stille fra standen! Kanskje ikke i de lukkede rom og over pc-skjermer på kontorene, men i det offentlige rom er det plass til mange flere ytringer fra arkitekter, byplanleggere og landskapsarkitekter. La det ytres!
Anbefalingen i Fysisk plan strider mot så mangt. Den er i strid med kommunes overordna arealplaner ved å bygge i vedtatt grønnstruktur. Konseptet bygger igjen og skjærer seg inn i landskapet i Høyskoleparken. Mulighet for fysisk og fri rekreativ utfoldelse og naturopplevelse, allmenn tilgjengelighet til parken og parkens visuelle kvaliteter og synlighet blir redusert. Boliggata Klæbuvegen sitt historiske uttrykk og identitet ødelegges. Gata har flere jugendbygg med antikvarisk verdi og en åpenhet mot Høyskoleparken, slik husene langs Karl Johan og Stortingsgata har åpenhet mot Spikersuppa, og bebyggelsen langs Henrik Ibsens gate og Parkveien har åpenhet mot Slottsparken. Det anbefalte konseptet gjør at nærmere 300 friske, sterke trær med rikt biologisk mangfold må hogges ned. I prosessen er innspill fra kommunens og byens byplanleggere, næringsliv, skoler, nabolag eller NTNUs egne studenter og ansatte ikke lyttet til. Selv om det gjennom flere år er påpekt at parken er bydelens ubestridte fortrinn for alle innbyggere, studenter, ansatte ved NTNU, beboerne og barnefamiler i området, som jobber og bor i en av de tetteste bystrukturene i Trondheim, med få andre utendørs oppholdsarealer enn Høyskoleparken. Og det er mer enn nok av andre byggeklare og egnede tomter i bydelen, som skriker etter nytt liv og å få et moderne universitetsbygg.
De arkitektoniske og byplanmessige grepene som er gjort på Elgeseter gjennom de siste hundre år, har hatt Høyskoleparken med sine landskapsformer og natur- og kulturopplevelser som en forutsetning for utviklingen. Identiteten til Klæbuvegen med Døvekirka og jugendbebyggelse er i parken, identiteten til bomiljøet med generasjoner av bybarn er i parken, og identiteten til det tekniske universitetet, som «akropolis» på Gløshaugen med tusenvis av studenter gjennom hundre år er i parken. Høyskoleparken er en del av byens sjel. NTNU sitt campusprosjekt argumenterer for å «urbanisere» Klæbuvegen ved å bygge langs gata og tette igjen mot Høyskoleparken. Hvor kommer denne ideen fra? Er det bare bebyggelse som gjør en bygate urban, kan ikke en park være et urbant element? Hva mener landskapsarkitekter om en slik argumentasjon?
Vinnerne av arkitektkonkurransen til NTNU har mottatt «DOGA-merket for beste nykommer» for prosjektet sitt, «Veien videre». Vinnerprosjektet er laget av arkitektstudenter og nyutdannede arkitekter i Koht arkitekter. Del av juryuttalelsen går slik: «Vi synes bidraget på en vellykket måte har klart å skape et område med en fin identitet. Det er også gledelig at de tross sin unge alder har utfordret briefen og foreslår en annen løsning enn den etterspurte, og som de argumenterer overbevisende for. Det er imponerende, modent og profesjonelt.»
Arkitekter og byplanleggere som kjenner byen og Elgeseter godt blant annet gjennom egen deltakelse i konkurransen, og beboere i bydelen som blir negativt berørt av vinnerprosjektet, undres over om det er «moden og profesjonell» arkitekturutøvelse å rasere byens identitet, parker og nærmiljø. Og i tillegg benytte et retorisk språk slik at et slikt byplangrep virker overbevisende. En ide om å bygge i parken er kanskje gøy i en konkurransesammenheng, men å gjennomføre en slik ide, er det bærekraftig byutvikling i 2018? Og kan det kalles forbilledlig og framtidsretta utbygging for en statlig virksomhet? Er arkitektstanden «moden og profesjonell» nok, og engasjert nok til å delta i debatten om hva som er god byutvikling på Elgeseter i Trondheim?
Folkeaksjonen «Bevar Høyskoleparken» har nærmere 2000 følgere på facebook, der glede over parkens kvaliteter og muligheter, og sorg over utbyggingsplaner, er tydelig. TAF har skrevet et par innspill i prosessen til nå, og i Adresseavisen har flere av NTNU sine egne arkitekter stått fram og vært kritiske til prosess og løsningsforslag. Fra andre fagfelt ytres det fritt og uhemmet når en organisasjon ønsker å gjennomføre dårlige ideer, spesielt dersom de er basert på uklare eller ikke omforente forutsetninger. Nå har arkitekter og landskapsarkitekter en glimrende anledning til å ytre seg om gode og dårlige grep for byplanlegging og konseptutvikling for et prosjekt på størrelse med regjeringskvartalet. Bruk anledningen!
Dette handler blant annet om hvordan Norges tredje største by skal bruke etablerte parkarealer, utvikle mangfoldige bydeler med bokvaliteter for alle beboere og forvalte bylandskapet og antikvariske verdier. Og selv om det finnes få fasiter i plan- og arkitekturfaget må vel noe kunne sies å være feil, eller?
Folkeaksjonen Bevar Høyskoleparken ved sosionom Elisabeth Østgaard, helsesøster Gro Hatlen og sivilarkitekt Silje Wendelborg Fremo