Hvorfor lot dere det brenne ned?
I mangel av en bærekraftig vernelov som kan ivareta den historiske byen, brenner norske kulturminner ned for fote. Eller så kollapser de og blir til rekved fordi vernede og fredede bygg og anlegg ofte står helt uten tilstrekkelig og elementær beskyttelse mot hærverk og brann. Dette i påvente av at eierne og vernemyndighetene kan enes om premissene for istandsetting eller vern gjennom bruk. En lite smidig vernelov og en langt mindre smidig utøvelse av gjeldende lovverk må ta en stor del av skylden her.
For dårlige økonomiske rammebetingelser fra statens side når det gjelder brannverntiltak for disse byggene, sørger ofte for at problemet løser seg elegant. Ved at byggene brenner ned lenge før partene har klart å utmatte hverandre i kampen om hvem som gir seg først.
Det er for naivt å hevde at brannvern og rehabilitering skal ivaretaes av eierne av byggene alene. Det er simpelthen for kostbart for denne typen eksklusive kvadratmeter med høyst begrenset økonomisk nytteverdi. Med mindre de er en del av en større sammenheng hvor økonomien totalt sett kan forsvare den type istandsetting som er nødvendig for at bygget skal ha den historieforankringen en ønsker, og som er hele årsaken til at bygget fredes i utgangspunktet.
Når disse fredede byggene så brenner ned, kommer fylkeskommunen som budbringer for staten med sin elg-i-solnedgang-politikk. En politikk hvor kopibygging og postkortklisjeer er eneste riktige løsning for å erstatte og verne om den historiske byen som forsvant. En museumskopi løser all verdens dårlige samvittighet. Umotivert for å diskutere alternativene, og uløselig begrenset i sitt eget fagfelt, bombarderes motstanden med retorisk kunsthistorisk polemikk som ingen skjønner noe som helst av. Hissig spaltebruk, med forherligende referanser til Kinas gjenreising av de store kulturimperialistiske byggverk, benyttes for å dekke over det faktum at dagens vernelov i virkeligheten forer rovdyrkapitalismen. Slik at man får den ene gylne anledningen etter den andre til å sitte på gjerdet til dritten har kollapset og banen er ryddet klar for i beste fall middelmådige kvasiløsninger i gammel stil.
Inntil videre velger staten altså å tviholde på en noe reaksjonær vernepolitikk, stikke hodet i sanden og kompromissløst nekte å forholde seg til realitetens knusende dom, at den gjorde intet tappert forsøk på å hindre forkullingen av deler av den historiske byen. Har vi allerede glemt OL i Beijing hvor hele verdenspressen kritiserte denne formen for gjenreising av gamle tider? Glimrende eksempel på at en forherliger den slags statlig maktdemonstrasjon.
Vi trenger ikke sju år på universitetet for å betvile at et påkoplet sprinkleranlegg, om det i det hele tatt eksisterer, fungerer utmerket som brannmur. Med godt nok ettervern ville de nedbrente 1700-tallsbygningene i Bergen vært en hypotetisk problemstilling. I stedet får man en unnskyldning for å utøve politiske virkemidler som står i veien for en moderne bybygging og bærekraftig byutvikling, hvor vern av vår historie er uløselig tilknyttet.
Vi trenger en vernekultur med fagkompetanse innen moderne byplanlegging. En vernekultur som kan sameksistere med den kompetansen som mener det er absurd å kopibygge en kulturarv som overhodet ikke behøvde å brenne ned i utgangspunktet.
Vi trenger en vernelov som er på banen med tiltak fra dag én, og ikke bare dukker opp fra de arkeologiske gravhaugene når det er for sent å redde arkitekturarven. Det nytter ikke å snyte seg når nesen er falt av.
Dette må nedfelles i arbeidet med ny nasjonal arkitekturpolitikk. Arkitekturpolitikken må også omfatte vern av vår arkitekturhistorie, ikke bare skape ny.
Vernepolitikken må også ha et preventivt formål som går utover det å fryse den historiske byen i et statisk vakuum. En vernelov må ta høyde for nødvendig økonomisk ettervern som muliggjør et byggs liv etter vern.
I mellomtiden skal vi prise oss lykkelig for at et meget oppegående Bergens Næringsråd nå tar skjeen i egen hånd og stabler på bena et apparat som skal forhindre at mer av den historiske byen brenner med. Dette burde udiskutabelt ikke bare være det private næringslivs oppgave. Her må både kommunen og de private grunneierne ta imot gavepakken til byen med stor ydmykhet, og forhåpentligvis en inspirasjon til å forbedre seg.
Regjeringen må på sin side revurdere forslaget til ny plan- og bygningslov som skal vedtas i 2009. Deler av denne er en gavepakke til rovdyrkapitalisten som gjør det enda mindre problematisk og la byggene kollapse før staten skal kunne gripe inn.
At bygg er svært skjemmende eller farlige, er foreslått som kriteriene for offentlig inngripen.
Dette er en svekking av en allerede for dårlig vernelov. Vernebestemmelsene må brukes for å sikre byggene bedre mot spekulativt forfall. Den må styrke de økonomiske betingelsene for eierne av fredede bygg slik at vi ikke mister mer av kulturarven. Den må gjøre det mulig å bruke de historiske byggene videre på en måte som gjør det mulig å synliggjøre historien i et levende samfunn.
Hva er det så med denne kopibyggingen som er så gjevt? Er vi så flaue over tiden vi lever i at vi foretrekker 1700-tallet i kopi for å vise oss frem? Har livet i Bergen ikke beveget seg et lite skritt videre? Nei, jeg tror egentlig ikke det.
I Norge har bevisstheten om god arkitektur gjort et kvantesprang de siste par årene.
Norge er sammen med Danmark og Finland karakterisert som «runners up» i Times’ onlines kåring, hvor Japan fikk tittelen verdens arkitekturnasjon. Begrunnelsen er fokus på kvalitetsbygg, og at vi og våre naboland er velstående, designbevisste nasjoner. Men det holder ikke bare med et flott operabygg i hovedstaden. Vi må nå få på plass en god nasjonal arkitekturpolitikk som ivaretar både vår arkitekturarv og fremmer god og bærekraftig samtidsarkitektur, som kan fortelle fremtidige generasjoner hva vi stod for i 2008. Så langt er det ikke alt for mye å skryte av her i Bergen.