Arkitektnytt

Utgangspunktet var et forslag fra Jernbaneverket om å legge ned Tangen stasjon for å gjøre intercity-strekningen Oslo–Lillehammer mer «effektiv». Et forslag som Stange kommune nå, takket være intenst planarbeid, har fått Jernbaneverket til å endre. Det blir fortsatt stasjon her. Fordi – og det er her vi finner linken til Oslo: «Presset på Oslo-området gjør det nødvendig å etablere nye boligområder i passende reiseavstand fra Oslo. […] Reisetida til Tangen er noe folk er villige til å ta. […] Det er grunn til å gi all honnør til det gode arbeidet som er gjort i Stange kommune med plan-?arbeid [min utheving] for Tangen.»

Stange har altså i sin kommuneplan bidradd til å løse deler av et viktig Oslo-problem, mangel på boligtomter.

I varierende grad og målestokk gjelder denne problemstillingen så å si alle områder langs alle intercity-strekningene. Disse jernbanestrekningene fungerer i stadig større grad som bybane i det vi bør oppfatte (og planlegge) som Hovedstadsbyen. Grovt sett triangelet Halden–Skien–Lillehammer. ?I tillegg opprustes hovedvegnettet i hele denne regionen, primært for å lette forbindelsene ?til Oslo. 

Hvor står Oslo byplankontor i dette bildet? Burde ikke den boligbyggingen som er nød-?vendig for byens videre utvikling, også være en del av byens planansvar? Eller er det greit nok at den (av makelighetshensyn?) gjør seg avhengig av velvillige nabokommuner? 

Kort sagt: Hvor går byens fysiske og funksjonelle grenser? Og: Hvem har ansvaret for å planlegge helheten i utviklingen her? Røyne Kyllingstad