Arkitektnytt

NILs landmøte er over, og jeg gjør meg noen refleksjoner rundt organisasjonens prosesser og prioriteringer. Spørsmålet er om ikke mangelen på meningsbrytning kommer til å føre NIL inn i en eksistensiell krise. Debatt er som kjent det som bringer verden fremover.

Som så mange ganger før var det noe nesten rituelt over landsmøtet. Styret la frem sine forslag til vedtak, og disse gikk gjennom uten innvendinger eller kritiske spørsmål. Det er lett å skylde på etterdønningene av korona. Landsmøtet mister noe av sin styrke når deltakerne sitter bak hver sin skjerm og ikke engang president og daglig leder befinner seg i samme rom. Men jeg tror ikke det er så enkelt.

Hensikten med mitt forslag om stemmerett for studenter var å skape diskusjon om nye medlemmers plass i organisasjonen. Målet var å tvinge frem konstruktive tanker om fremtiden. NIL må sikre tilvekst i medlemsmassen og gi plass til engasjerte studenter. Det er jo studentene som er organisasjonens fremtid.

Den nye NRK-sjefen Vibeke Fürst Haugen ga nylig uttrykk for at hennes største utfordring er å hindre at yngre mediebrukere svikter NRK. Jeg tror NIL har akkurat samme type utfordring.

NIL har pensjonister som aktive medlemmer med full stemmerett. Jeg har selvsagt ingenting mot pensjonister, men en stor andel av denne gruppen har enkeltpersonforetak, ofte enpersonsbedrifter, som referanseramme. De nyutdannede er i høy grad tilknyttet større enheter eller jobber som freelansere med flere oppdragsgivere. Det gir nødvendigvis andre perspektiver.

NILs problem er todelt: Medlemsmassen reflekterer ikke den virkeligheten interiørarkitektene arbeider i, og organisasjonen sørger ikke for å få de nødvendige impulsene til utvikling. At pensjonistene beholder stemmeretten som takk for langt og trofast medlemskap virker konserverende. NIL blir en satt og lite dynamisk organisasjon som kommer til å streve med virkelighetsforståelsen og som av mange medlemmer vil bli oppfattet som mindre relevant.

For å ta et helt konkret eksempel: Ny teknologi, eksempelvis VR og andre nye visualiseringsverktøy er forholdsvis dyre. Mange mindre selskaper sliter allerede med kostbare lisenser for tegneprogrammer som Archicad. Disse velger derfor å klare seg som best de kan med manuelle eller lavtech arbeidsmetoder. I de store selskapene foregår det en rivende utvikling som neppe kommer på NILs dagsorden så lenge organisasjonen insisterer på status quo.

Landsmøtet fungerer ikke som forum for diskusjon, og andre fora der medlemmene får hverandre i tale har vi ikke. Det finnes riktignok en underside på NIL.no med tittelen «Debatter internt i NIL, for MNIL», men den har vært stengt så lenge jeg kan huske. Det finnes også en redaktørstyrt Facebook-side. Jeg er usikker på hvor demokratisk den er når fri meningsutveksling ikke tillates. En åpen side ville trolig ha økt engasjementet.

Styrets foretrukne arbeidsmåte er komitearbeid. Vanskelige saker løses ved at det nedsettes en gruppe med et lite konkret mandat og en vag tidsfrist i håp om at denne skal komme opp med noe konstruktivt, engasjerende eller nytenkende. Konsekvensen er at det skapes avstand mellom NIL og det vanlige medlem. Vi inviteres ikke til å ta del i den løpende diskusjonen.

Hva med å gå over til en arbeidsmetode basert på dialog med medlemmene? Stiller man åpne spørsmål, får man som regel svar - kanskje til og med noen gode råd. Administrasjonen har en stor jobb foran seg når det gjelder å skape toveis- kommunikasjon. Jeg bidrar gjerne med noen tips:

• Styret og administrasjonen må bli flinkere til å drive oppsøkende virksomhet. Hva med å besøke de fem største kontorene jevnlig, både i rekrutteringsøyemed og for å kartlegge eksisterende medlemmers syn på NIL og NILs tilbud? Hva med åpne diskusjonsmøter på skolene for å sikre at organisasjonen er tett på den faglige utviklingen?
• Spørreundersøkelser er heller ikke å forakte. En kartlegging av hva medlemmene vil med NIL og hva de savner vil være verdifull. Spørreskjema har vært brukt med hell under pandemien, og praksisen bør videreføres som ledd i arbeidet med å skape en mer utviklingsorientert organisasjon.
• Landsmøte-sakene kunne ha vært presentert på NILs side i Arkitektnytt. Dette ble gjort tidligere, og det fungerte godt. Å måtte logge seg inn på NIL.no er ikke akkurat et lavterskeltilbud, og det fører til at mange leser dokumentene bare timer før eller under selve landsmøtet.
• Vi må anta at majoriteten av medlemmer er på sosiale medier, og her bør viktige spørsmål kunne diskuteres fordomsfritt, f.eks. på Facebook-siden dersom redaktørstyringen oppheves. Siden må bli mer dynamisk og aktuell, f.eks. etter modell av siden til Byutviklere.
• Fagdagen, nyhetsbrevet og digital lunsj bør også brukes for å fremme meningsbrytning i NIL. Debatt om viktige saker er minst like viktig som faglig input, og begge deler kan ivaretas samtidig. Men det krever at disse kommunikasjonskanalene gjøres mer interessante for medlemmene slik at styret og administrasjonen oppnår toveiskontakt.

Yrket vårt er i kontinuerlig endring. NIL har behov for en tydelig og offensiv strategi for hvordan organisasjonen skal møte fremtiden. Hvis styret og administrasjonen fortsetter i samme spor, vil vi sakte, men sikkert nærme oss en eksistensiell krise. Det hjelper ikke å skryte på seg et høyt antall studentmedlemmer så lenge disse ikke har noen rettigheter og så lenge de fleste av dem forsvinner ut fordi de ikke tar master. NIL kan heller ikke basere fremtiden sin på god behandling av pensjonistmedlemmene.

Dynamiske og nytenkende organisasjoner opplever som regel at medlemmene kommer av seg selv. Skal NIL favne flere, må foreningen bli mer engasjerende, nytenkende og aktuell. Det er det minste vi bør forvente av Norges viktigste organisasjon for interiørarkitekter og møbeldesignere.

Trond Ramsøskar
interiørarkitekt MNIL, Monn Interior Architects