Hvilket slag?
Lederen i Arkitektnytt nr.5, 2017 hevder at arkitektene har tapt slaget i kampen om bedre boliger. Redaktøren skriver at arkitektene i årevis har kjempet for bedre bokvalitet – i NAL, ulike debattfora og i praksis.
Det er litt usikkert hva han mener med «slag». Mitt inntrykk er at innsatsen på dette området kanskje best kan sammenliknes med harmløs skyggeboksing. For å utkjempe et slag bør en kanskje ha både et strategisk opplegg og en taktikk, og det er vanskelig å se at arkitektene har hatt noe som likner på noen av delene. (Muligens tenker han på NAL og Arkitektbedriftenes utmerkede innsats ved høringen i forbindelse med TEK17 som et slag. I en hvilken som helst annen interesseorganisasjon ville imidlertid slikt arbeid være å betrakte som en del av driften.) At vi som stand i årevis har kjempet for bedre boliger virker ukjent for meg.
Et samkjørt strategisk oppegg vil blant annet bety et retningsvalg og klargjøring av hva en vil oppnå, og sannheten er vel at i den politiske debatten er dette vanskelig å oppdage. Ett vanlig argument fra politikere og oppdragsgiversida er da også at det er vanskelig å ta arkitekter på alvor, fordi de mener så mye og så mye ulikt.
I resten av heftet – som han viser til – blir noen tiltak som ikke-kommersielle utleieboliger, den tredje sektor og planlegging nedenfra beskrevet. Dette er – i og for seg velkjente og gode – virkemiddel som av og til dras opp av hatten som forslag til en forbedret boligpolitikk, men det er selvsagt langt fra nok. Her er det bare langsiktig faglig innsats mot det politiske miljøet som vil kunne ha virkning. Innspill – som arkitekter ofte kommer med – av mer og mindre gode ideer fra utlandet blir lett avsporinger. Rett og slett fordi de som regel passer dårlig inn i en aktuell og nasjonal sammenheng.
Praktiserende arkitekter har stort sett sittet musestille av hensyn til oppdragsgiverne, tutet med de ulver som er ute, og i hovedsak selvsagt gjort det bestillere ønsker – særlig i den markedsbaserte og utbyggervennlige situasjonen vi har vært i siden Willoch. De bidrar sjelden med det de måtte ha av faglig kompetanse og prosjektbasert kunnskap i den offentlige debatten. I stedet har praksis foret utbyggersida og politikere med floskelpregete argumenter og udokumenterte påstander, i det siste særlig om at tette utbyggingsformer uten videre betyr bedre bærekraft og kvalitative urbane omgivelser. I meget liten grad har de påpekt hvordan byutviklingen nå også skaper sosiale og økonomiske ulikheter.
Med erfaringsbasert kunnskap kunne arkitektstanden for eksempel ha belyst ganske godt aktuelle problemstillinger som sammenhengen mellom kostnader, priser og kvalitet, imøtegått de sentrale myndighetenes klokkertro på at effektivisering og forenkling vil gi lavere priser og tjene beboere, satt spørsmålstegn ved urealistiske framskrivninger av befolkningsøkning og boligbehov, problematisert påstander om at økte tettheter og byggehøyder uten videre vil tilfredsstille de fleste miljøkrav (for eksempel i trafikknutepunkt) og påpekt faren for rasering av bo- og bymiljømiljøer med en galopperende privat utleievirksomhet.
Heller ikke NAL har utmerket seg når det gjelder å få bedre boliger på dagsorden – unntatt i det siste halvåret med en ny og engasjert fag- medarbeider. Fra en landsdekkende interesse- organisasjon må en imidlertid forvente koordi- nert og langsiktig innsats over tid mot det politiske miljøet, dersom en mener boligkvalitet er viktig og en ønsker å oppnå noe mer enn tilfeldige avisomtaler. Det at temaet dukker opp som kursoverskrifter og som mer eller mindre sporadiske innlegg på seminarer, i pamfletter og tidsskriftspalter, har trolig liten virkning på sikt.
Sven Erik Svendsen