Arkitektnytt

Du har bedt meg bidra med løsninger, og oppfordret meg til komme til sakens innhold. Men jeg er ikke sikker på hva du vil jeg skal finne løsning på, og jeg tror vi er uenige om hva saken dreier seg om. Du ber meg konsentrere meg om den faglige visjonen, om sammenslåingen med NIL og NLA, i stedet for stadig å spørre om de 13 frie medlemmene av representantskapet. Det spørsmålet skal avgjøres senere, sier du, når NAL er nedlagt og den nye organisasjonen er etablert. Her er uenige, og uenigheten bunner blant annet i at jeg mener spørsmålet om de 13 er en vesentlig del av sakens innhold.

 

Utgangspunktet mitt er at beslutningsgrunnlaget sier at representantskapet (RS) fortsatt skal være organisasjonens øverste besluttende myndighet. RS får sin legitimitet ved at det, som navnet sier, er representativt. Utsendingene til RS er der på vegne av lokalforeningene, og har et antall stemmer som står i forhold til det medlemstallet den enkelte lokalforeningen har. Beslutningsgrunnlaget fraviker fra dette prinsippet ved å foreslå at det i tillegg til lokalforeningenes utsendinger skal velges 13 såkalte frie representanter som ikke skal representere noen spesiell gruppe, interesse eller del av medlemsmassen. De skal representere hele organisasjonen, sier du.

 

Jeg har sagt flere ganger at dette bryter med det prinsippet som ligger til grunn for forbundets styringsmodell. Halvparten av medlemmene i forbundets øverste organ vil ikke ha den legitimiteten som representasjonen fører med seg, og det blir gitt beslutningsmyndighet til personer ikke kan stilles til ansvar for måten de bruker den myndigheten på. Så langt det prinsipielle.

 

Det er riktig at de 13 bare vil ha ¼ av stemmene i RS. Men det er et betydelig antall stemmer, flere enn OAF, som har omtrent halvparten av forbundets medlemmer. I tillegg kommer den påvirkningen som kan utøves i diskusjonene forut for avstemmingene. Det vil være like mange frie representanter som lokalrepresentanter. Men viktigere er kanskje at de frie skal velges for en periode på tre år, mens lokalrepresentantene sitter i to år. Dermed er det de 13 som vil representere kontinuiteten, og de vil ha mer erfaring fra og kunnskap om arbeidet i representantskapet, og om forholdet til landsstyret og administrasjonen. Det gir økt tyngde til de synspunkter og argumenter de framfører, og de vil kunne få en innflytelse i RS som er større enn stemmeandelen isolert sett tilsier.

 

Når deler av beslutningsmyndigheten i RS gis til 13 frie medlemmer, blir det mindre myndighet igjen til lokalforeningenes representanter. Du bedyrer at du ønsker å styrke representantskapet. Men det forslaget du har presentert for medlemmene i NAL, å innføre 13 frie representanter, vil føre til at RS svekkes som representativt organ. Det igjen betyr at lokalforeningenes og medlemmenes mulighet til å påvirke beslutningene som tas i forbundets øverste organ svekkes tilsvarende.

 

Da jeg i et tidligere innlegg antydet dette dilemmaet, svarte du 4. juni følgende: «Hvorfor skulle ikke frie representanter føle ansvar både for lokalforeningene, og hele organisasjonens ve og vel? Og hvorfor skulle ikke lokalforeningslederne forvalte det samme ansvaret? Gi oss et reelt eksempel på når det skulle oppstå slike motsetninger, og hvor stor er sannsynligheten for at det skal skje?» Mitt svar tilbake må da bli at diskusjonen i etterkant av det siste møtet i representantskapet nettopp er et eksempel på den typen motsetninger du nekter å se muligheten for.

 

Jeg har sagt tidligere at jeg er ukjent med hvorfor RS eventuelt ikke fungerer. Når du sier du vil styrke RS, må vi anta at du mener det er for svakt, at de representantene som velges fra lokalforeningene ikke fungerer godt nok. Er det doblingen av antallet representanter som skal gjøre RS sterkere? Er det de 13 som skal bevirke styrkingen?  Hvorfor er det ikke foreslått tiltak for at lokalforeningenes representanter kan fungere bedre? Det forslaget som er presentert i beslutningsgrunnlaget kan vanskelig forstås som annet enn mistillit til forbundets øverste organ og til de representantene som lokalforeningene sender som sine tillitsvalgte. Og hva er det som tilsier at de tretten vil fungere bedre enn de som er valgt av lokalforeningene?

 

Du har ikke gitt noen antydning om løsninger på de problemstillingene jeg har forsøkt å skissere over, men fastholder at spørsmålet skal tas opp senere. Etter min mening er det uansvarlig å ikke gi medlemmene klare svar på hvordan deres interesser, kanalisert gjennom lokalforeningene, skal sikres i den nye organisasjonen, før de må si ja eller nei til å opprette den. Den uklarheten om representantskapets legitimitet og funksjon som ligger i det framlagte beslutningsgrunnlaget, og som du konsekvent nekter å bidra til å fjerne, er etter mitt syn et langt viktigere saksinnhold enn spørsmålet om en prinsipiell holdning til samboerskap med NIL og NLA.

 

Ketil Kiran