Hvem skal ut? Bybanen eller Bryggen (eller Riksantikvaren)?
Mellom 1996 og 2001 arbeidet jeg for Nordic World Heritage Office – UNESCO. Min oppgave var å se på samspill mellom Kommisjonen for verdens natur- og kulturarv og Brundtlandkommisjonens anbefalinger.
Det ble gjennomført case studies i samarbeid mellom de nordisk og baltiske statspartene og seminarer med tittelen Integrated Urban Conservation. Holdningen var vern gjennom bruk, hvordan skape vinn-vinn-situasjoner mellom byens funksjonalitet og kulturminnenes integritet. Boken «Management Guidelines for World Cultural Heritage Sites», skrevet for UNESCO, ICROM og ICOMOS av to av kulturminnevernets nestorer, Bernard M. Feilden og Jukka Jokilehto, var til støtte for arbeidet, jeg siterer:
«An historic town is a multi-functional organism with residential, social, political and economical activities. – In World Heritage Towns, the preservation of the fabric by beneficial use is the prime objective. – The historic centre is a constituent of a larger whole and should be studied as part of the present-day dynamic reality, not as a static object of contemplation and tourist attraction.»
Med dette som erfaring er det med undring jeg leser Riksantikvarens uttalelse om framtidig bybanetrasé gjennom Bergen sentrum. Valget står mellom en bybane i dagen, hvor den vil passere Bryggen mot Vågen, eller en fjell-linje der betjeningen vil skje via fotgjengertunneler. En fjell-linje må senkes under bakken i Kaigaten mellom Marken og Lille Lungegårdsvann. Riksantikvaren går inn for en fjell-linje og ber fylkeskommunen fremme innsigelse mot daglinjen fordi forvaltningen av området må skje på middelalderbyens premisser. Han er bekymret for at banetrafikk med master vil gjøre det vanskelig å forstå sammenhengen mellom Bryggen og Vågen. Og videre: «Riksantikvaren gjer merksam på at når det gjeld tiltakets innverknad på verdsarvstaden Bryggen er det Miljøverndepartementet som er ansvarleg for å varsle UNESCO eller ICOMOS internasjonalt om ein mogleg trussel mot verdsarvstaden Bryggen dersom Bergen kommune går vidare med dette alternativet.»
Egen holdning: Strategien for en bærekraftig byutvikling i Bergen bygger på Bybanen som hovednerve med fortettinger og attraksjoner langs denne. Strategien er forankret i kommuneplanen og i Bergensprogrammet, med tilslutning fra fylkeskommunen og samferdsels- og miljøvern-departementene. Fra 40 år med byspredning skal nå 80 prosent av all nybygging være fortetting med banen som stamme. Kommuneplanen viser 37 tettsteder i en båndbystruktur, der sentrum, med Vågen og Bryggen, fortsatt er sentrum. Dette er et paradigmeskifte i byens utvikling. Å reise med bybanen er også en måte å oppleve byen på. Tenk å komme langsetter vakre Bergensdalen for så å synke ned i en mørk tunnel og bli fortalt at nå er vi under Vågen, Bryggen, Sandviken. Bybanen er en bybane og ingen undergrunnsbane. Kulturminner og kulturmiljø er vernet og foredlet for at de skal oppleves. Bybanen vil ikke endre Bryggen som struktur og vil ligge på kaifront fra 1920-tallet. Jeg kan vanskelig forestille meg at noen vil få problemer med å forstå hva som er hva når en bane vil passere Bryggen med jevne mellomrom. Det som virkelig vil være skadelig er en lang trakt for en nedkjørsel langs Lille Lungegårdsvann. Parkområdet Lille Lungegårdsvann er et av landets vakreste byrom, det var gjenstand for landets første byplankonkurranser og ble senest tildelt Nordic Green Space Award 2013.
Er så Bryggen truet? Bryggen ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 1979. Kriteriet for utvelgelse var at Bryggen representerte et unikt eksempel på en kulturell tradisjon eller sivilisasjon som lever eller som har vært. Det ble vist til hanseatenes kolonisering, en sivilisasjon som har vært.
Byggestrukturen ble beskrevet som langsgående rader av varehus bygget i tre. På det tidspunktet var bebyggelsen i relativt dårlig forfatning, og trafikken gjennom sentrum gikk rett foran Bryggen. I 2000 ble det gjennomførte en evaluering av situasjonen på Bryggen av ICOMOS. Kommisjonen registrerte at det var gjennomført flere positive tiltak som etablering av en buffersone, forvaltningen var styrket, økonomien var bedre, 23 av 63 bygninger var restaurerte, og trafikken foran Bryggen var redusert og flyttet til en kaifront bygget på 1920-tallet. Konklusjon: Bryggens verdensarvverdier var intakte.
Jeg savner Riksantikvarens forståelse av Bryggen som en integrert del av et levende bymiljø, slik en kan lese i Management Guidelines for World Cultural Heritage Sites. Sett i lys av evaluerings-rapporten fra 2000, er det lite som tyder på dramatiske endringer i Bryggens verdi som følge av den foreslåtte byanetraseen. Det som verre er, er Riksantikvarens trussel om å ville melde at verdensarvområdet Bryggen er truet. Det er i dag 962 objekter og områder på verdensarvlisten. Så vidt meg bekjent har det kun skjedd to ganger at et område er blitt strøket fra listen. Det eksisterer videre en liste med 38 verdensarvobjekter i fare. Mange av disse ligger i konfliktområder i land som Afghanistan, Kongo, Irak, Mali med flere. Det kan virke noe overilt om en norsk statspart skulle be om verdenssamfunnets oppmerksomhet i foreliggende sak om Bryggen. UNESCO er en del av FN-systemet, som igjen gjenspeiler statspartenes folkevalgte representanter. Jeg har problemer med å forestille meg at en norsk miljøvernminister, som nylig har tildelt Bergen kommune Statens bymiljøpris 2013 for integrert bolig- og sentrums-utvikling med bybanen som ryggrad, skulle stille spørsmålstegn ved den samme bybanens berettigelse gjennom sentrum og Bryggens status som verdensarvområde i internasjonale fora. Det ville vært oppsiktsvekkende. Etter min oppfatning har Riksantikvaren i denne saken utøvd et diskutabelt faglig skjønn og bidratt til en unødig dramatisering av Bryggens verdensarvstatus.
Hans-Jacob Roald